Gå til sidens hovedinnhold

To hilsener fra døden på fylkesveien mot Tofte

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kjære deg i mørk mellomstor bil med kjennemerke KH som sto på fylkesveien i retning Tofte like ved avkjørselen til Holmsbu og skalv i det kølsvarte novembermørket fredag ettermiddag. Jeg satt i bilen bak. Jeg har tenkt mye på deg i helga.

Deg, skriver jeg, selv om jeg ikke vet hvem eller hvor mange som var i bilen. Det viktigste er at jeg akkurat hadde sett hva du hadde blitt utsatt for, og jeg følte med deg. Jeg kom bak deg, og jeg klarte å bremse og stanse. Også den litt masete lyse varebilen som kom bak meg igjen, klarte det, heldigvis.

Jeg hadde sett traileren som kom i motsatt kjøreretning, i retning fra Tofte. Og jeg hadde sett den lille hissige bilen som føyk fram og opp på siden av traileren, bare opptatt av å komme seg forbi. Rett mot deg (oss) kom han. I feil kjørebane, ingen mulighet for å bremse, lykt mot lykt. Klarte det akkurat: Smokk inn rett foran traileren og videre. Knapt noen klaring i noen retning. Trailersjåføren, sikkert like sjokka og hjelpeløs som vi rundt, blinka kraftig med lysene etter den lille hissige, som forsvant i full fart i mørket.

Om man vil, kan man foreta en opptelling av mulige tapte menneskeliv som følge av den manøveren.

En trailer midt imot

Kjære KH, jeg ble stående bak deg der i bekmørket. Jeg vet jo ikke om du skalv, men jeg så at du ikke klarte å kjøre videre sånn med en gang. Det tok noen minutter, og jeg ble stående bak deg i et slags forsøk på å vise støtte. Pust ut, tenkte jeg. Jeg hadde lyst til å gå bort og se hvordan det gikk med deg, hadde nok gjort det om det ikke hadde vært så mørkt og farlig.

Jeg følte med deg, også fordi det bare er noen få uker siden jeg selv var i første rekke som deg. Det var bare noen hundre meter nærmere Tofte på den samme gode gamle Tofteveien. Da var det en trailer som kom midt imot og rett på. Denne gangen var det en tømmertrailer i full fart på vei mot Tofte, som av en eller grunn fant det nødvendig å kjøre forbi en liten personbil som lå foran ham.

Traileren kom dermed rett mot oss, som denne fredelige søndagsformiddagen i oktober var på vei nordover for å hente barnebarn. Som et sjokk kom den, plutselig over en bakketopp. I øyekroken så jeg den lille personbilen i motgående (hei til deg, hvem du enn er!) skvette ut i retning sin grøft, mens mannen min, som heldigvis er god til å reagere og manøvrere, skvatt ut mot vår grøft. Heldigvis var det flatt akkurat der, og heldigvis var det han som kjørte. Jeg skreik, og jeg er usikker på om jeg hadde rukket noe mer enn det hvis det hadde vært meg bak rattet.

Får aldri vite det.

Han så oss ikke

Hva i all verden var det denne trailersjåføren drev med på en søndag formiddag, kan du spørre. Var han forsinka med en levering som skulle ha vært framme dagen før? Satt det kanskje noen rester av lørdagskvelden igjen i kroppen? Hadde han kjørt for langt uten å hvile?

Ja, alle er vi opptatt av de mange trailerne som etter hvert dominerer Tofteveien, og slik er det fort gjort at tankene spinner.

Det eneste jeg helt sikkert kan si, var at denne tømmertraileren kjørte på en livsfarlig fylkesvei. Sjåføren så oss sannsynligvis ikke, rett og slett. Som mange lokalkjente vil vite, er veien her lagt med livsfarlige bakketopper – bakketopper som er akkurat så slake at de lurer deg til å tro at du har full oversikt framover. Det var akkurat i den verste av dem (for lokalkjente: den som kommer rett etter Maxbo i retning Tofte) at vi holdt på å sette livet til.

Jeg er sikkert ikke den eneste som har sett mange potensielt livsfarlige hendelser i disse slake bakketoppene, eller er blitt overrasket over at det plutselig dukket opp en bil du ikke trodde var der, eller har opplevd andre nesten-ulykker der. Ikke kjør forbi før en bakketopp, lærte vi på teorikurset. Du kan ikke vite hva som er på den andre siden. Men hva da når du ikke kan se bakketoppen?

Spørsmål til fylkesordfører Roger Ryberg

Det er mye man kunne ønsket seg. 70-grense med strekningskontroll kanskje? Ikke alle vil mene at det er veien å gå, så den diskusjonen kan bli lang.

Forbikjøring forbudt-skilt? Kanskje i kombinasjon med strekninger med lavere fartsgrense?

Man kan selvfølgelig tenke seg, i hvert fall i teorien, at veien blir utbedret.

I mellomtiden og uansett: Bør ikke noen ta ansvar for å advare bilister om disse livsfarlige bakketoppene?

Og hva med litt lys i mørket? Jeg tror ingen som ikke har kjørt strekningen fra Klokkarstua til Tofte forstår hvor stupende svart og mørkt det kan være der. Man ser ikke den berømte håndsbredden for seg, og finner knapt sin egen innkjørsel. Elg og rådyr dukker opp fra mørket som spøkelser.

Ikke så farlig på en liten putlevei kanskje. Men det er en stund siden Tofteveien kunne kalles det.

Som vi vet, og som mange er glade for, foreligger det både planer og visjoner for utbygging av Tofte. Tofteveien skal vel være hovedvei for det hele, og det må være relevant å spørre: Er den trygg nok? Er den tilpasset belastningen, både den som er nå og den som kommer?

Kan vi leve med at trailere kommer fykende midt imot, som spøkelser over usynlige bakketopper?

Fylkesordfører Ryberg, jeg vet jo at du tilhører dem som kjenner denne veien godt og at du har vært involvert i forbedringer her før. Det er muligens ikke ditt direkte ansvar, men det hadde likevel vært fint med en kommentar. Hvis ikke til deg, hvor bør henvendelsen rettes?

Livstruende situasjoner sånn cirka en gang i måneden blir litt mye.

Kommentarer til denne saken