Kjetil født på Arneberg i Solør den 15. august 1962. Flyttet sammen med familien, mor og far og to søstre, til Åros på begynnelsen av 70-tallet, og et par år senere, videre til Sætre hvor familien bosatte seg. Her gikk Kjetil på skolen, både barne- og ungdomsskolen, i det som viste seg å skulle bli en svært sammensveiset klasse.

Kjetil var en litt beskjeden gutt, eller mer presist, han var en beskjeden skøyer, med et meget kledelig skøyeraktig blikk. Alltid noen originale påfunn, men aldri ondskapsfullt. Kjetil likte ikke bråk og krangler, og skulle dette oppstå mellom to eller flere kamerater, hadde han sin egen finurlige løsning på det. Som regel kom han med en ganske passende replikk, som fikk oss alle til å le, også de som kranglet, og dermed var krangelen over for denne gang.

Kjetil var alltid hjelpsom, og han var særdeles praktisk anlagt; noe som gjorde at mange, både naboer og bekjente, og selvsagt også venner, kunne nyttiggjøre seg av Kjetil sine praktiske løsninger og ferdigheter. Hadde du først blitt venn med Kjetil, hadde du en venn for livet. Selv om det kunne gå år mellom de gangene man så hverandre, kunne man bare ta en telefon. Dette var nok mye grunnet den fysiske avstanden, som var fra Kjetil tilholdssted på Dombås og til oss her på Hurumlandet.

Kjetil bør også nevnes som en fantastisk kortspiller, og vi minnes de mange pokerkveldene vi hadde. Når han satt med gode kort, var vi sikker på at han bløffet, de gangene han satt med dårlige kort, følte vi oss sikre på det motsatte. På toppen av det hele, var han særdeles god til å resonnere og sannsynlighetsberegne, og da har du helt klart et relativt godt utgangspunkt som pokerspiller, eller som kortspiller, der disse egenskapene er nødvendige.

Kjetil var en som så mennesker, en som lyttet, ikke bare med øret, men også med hjertet. For ikke å si med hele kroppen. Begreper som sympatisk, raus, snill, empatisk, lyttende, er alle ord som dekker det vår kjære venn og tidligere klassekamerat sto for. Flere av oss var kjent med at Kjetil slet med sine problemer, men med hans godlynte vesen, var det nesten umulig å oppdage. Han valgte allikevel å være åpen til noen av oss, men det var nok allikevel ingen som skjønte rekkevidden av problemene. Vi tror ikke Kjetil ønsket å bry andre med egne problemer. Han tenkte kanskje at folk har nok med sitt. Derfor kom beskjeden om at Kjetil hadde valgt døden framfor livet, som lyn fra klar himmel.

Med Kjetils bortgang, har vi som venner, tidligere klassekamerater og nære bekjente, mistet et meget verdifullt menneske og flott kamerat. Hvis verden hadde bestått av kun «Kjetiler» – vil jeg – eller vi – våge den påstand at den krigen som eventuelt hadde foregått, hadde vært mer på det humoristiske plan! Men, Kjetil har også minnet oss andre på en annen viktig ting, nemlig hvor viktig det er å bry seg. Hvor viktig det er å stille opp, hvor viktig det er å samtale, hvor viktig det er å ta den ene telefonsamtalen ekstra. Det lille kafébesøket, som kanskje ikke er all verden av betydning for deg, men mulig desto viktigere for det mennesket, om det er kamerat eller bekjent, du er sammen med. Vi som sto ham nærmest (dette gjelder ikke alle som har signert på disse minneordene), kanskje var det signaler vi burde ha grepet. Noe vi burde ha skjønt. Kanskje burde vi tatt den telefonsamtalen ekstra.

Kjetil ønsket å få fred fra sine problemer, og på denne måten valgte han døden framfor livet. Et valg det er veldig viktig å respektere, selv om vi alle hadde ønsket å ha ham rundt oss i mange, mange år til. I samme åndedrag er det viktig å si at Kjetil var også en som elsket livet! Våre hjertevarme tanker går til Kjetils nærmeste familie. Først og fremst pappa, Egil, og søstrene Aina og Hege. Men selvsagt også den øvrige familien som sto Kjetil nær.

Den 03. februar 2022 valgte vår gode venn sin utgang på livet, og på denne måten sovnet han stille inn.

Vi lyser fred over ditt minne

Asle, Tom, Espen, Johnny, Mattis, Ellen, Grete og Pia–og venner fra Trautskogen.