Stemmen fra lokalidrettens høyttaleranlegg, har stilnet

Av

Stemmen fra lokalidrettens høyttaleranlegg, har stilnet - dessverre så altfor tidlig.

DEL

MINNEORD ETTER PER REIDAR AUNET: Stemmen fra lokalidrettens høyttaleranlegg, har stilnet - dessverre så altfor tidlig.

Da vi fikk vite at Per Reidar Aunet så tragisk hadde falt om og dødd på golfbanen, i en alder av bare 78 år, følte man at hele lokalsamfunnet ble rammet. Og dette er det betydelige årsaker til. Per Reidar, stødig som en bauta, målbevisst som en profesjonell idrettsutøver, glimt i øyet som glitret, både av vennlighet og humor, hjelpsom fra bunnen av hjertet, en organisator av ypperste klasse, selv en habil idrettsutøver og en hjertevarm familiemann. Livet er, dessverre, langt fra rettferdig og til tider fullstendig meningsløst. Dette var nok det den aller nærmeste familie følte da de fikk beskjed at en kjær ektemann, gjennom mange år, en gjennomført snill far og svigerfar, og verdens flotteste bestefar, hadde gått bort, og det på brutalt og totalt uventet vis. Om formiddagen, denne, for de aller fleste, så vanlige onsdagen i mai. For nærmeste familie og også lokalsamfunnet og for oss som har vært med i Sætre IF Graabein i mange år, ble den alt annet enn vanlig. Per Reidar, kanskje det mest slående eksempel på hva man kaller en bauta, døde brått og uventet på golfbanen, den 13. mai. Før han dro for å møte sine golfkompiser, var dette en dag han hadde uttrykt at han gledet seg veldig til.

Fra Trøndelag med gode gener

Per Reidar, født 24. april 1942 - kom fra Trøndelag og til Sætre kun tre år gammel, og som nordmenn flest, var også Per Reidar født med ski på beina. Han hadde arvet mange av genene til sin far, Magne, noe som ga resultater i skiløypa. Spesielt var det turrennene som havnet på Per Reidars idretts-CV, med blant annet flere fullførte «Birken-renn.» Men Per Reidar hadde flere egenskaper, også utenom den aktive delen av idretten, han var den fødte leder og organisator. Allerede som 17-åring ble han leder av skigruppa, noe jeg tror, i hvert fall på den tiden (50- og 60-tallet), at en så ung gutt tar lederverv i vår nasjonalidrett, er ganske unikt. Per Reidar var av et stort format, også fysisk, noe som gjorde ham til en ganske habil utøver i både kule og diskos. Selv tok Per Reidar B-trenerkurs i friidrett og ble også forbundsdommer. Per Reidar var også leder (den gangen formann) av nettopp friidrettsgruppa ved inngangen til 70-tallet. Og med nevnte lederegenskaper, måtte han selvsagt også bli leder av hovedgruppa IF Graabein, da i 1970, 1973 og 1974. Håndballen, eller håndballinteressen, spilte en vesentlig del i Per Reidars liv, men da kanskje mest i fars- og bestefarsrollen. Han hadde også en ganske sentral rolle i byggingen av Sætrehallen, der han var styreleder fra 1988 og flere år fremover. Per Reidar, du var med på en gedigen dugnadsjobb for å få «hallen» ferdigstilt til åpningen i 1988.

Lokalidrettens svar på Knut Bjørnsen

Man føler fremdeles man kan høre stemmen til Per Reidar Aunet, der han fra taket på Sætre barneskole tar publikum gjennom stillingen i Sætre Rundt-stafetten, i en informativ ånd og med den høyeste grad av nøyaktighet. Hvor han underveis i stafetten gir publikum viktige opplysninger om hvem som løper respektive etapper, og hva de har av meritter - og selvsagt den skiftende stillingen underveis. For oss ble han som Knut Bjørnsen i sine glansdager. Engasjert, saklig, oppbyggende i spenningsnivået og med en ren og klar diksjon, med andre ord profesjonell til fingerspissene. Og nesten hvert eneste år han tjenestegjorde som «stemmen på Sætre Rundt-stafetten» kunne han som regel lose IF Graabein inn til nok en seier. Men det var ikke bare her Per Reidars stemme runget over høyttaleranlegget, man kunne også høre den i håndballhallen. Om Per Reidar kan vel sies at vi som publikum, eller aktive, fikk nyte godt av din utmerkede speakertjeneste både i håndball og friidrett, i mange, mange år.Heder og ærePer Reidar Aunet ble tildelt IF Graabeins Hederstegn i 1974 og utnevnt til æresmedlem i 1997. Tar vi med at du også mellom der, i 1980, fikk tildelt Idrettsmerkets statuett, 27 år etter at sin egen far, Magne, hadde blitt tildelt den samme statuetten. Det at vi aldri igjen skal kunne møte Per Reidar - sammen med sin kjære Brit - på butikken, ikke få vekslet noen korte replikker, heller ikke mimre idrettshistorie, hverken lokalt, nasjonalt eller globalt, få høre noen av gullkornene hans, se hans glitrende blikk, er ganske ufattelig. Men selv om dette rammer lokalsamfunnet og venner, er det først og fremst den nærmeste familie vi sender våre hjertevarme tanker til. Å bli frarøvet det man har så kjært, på en brutal og grusom måte, gir noen perspektiver og, ikke minst, gir det perspektiver på hva et nært menneske, en ektemann, en far og svigerfar, og en bestefar har betydd opp gjennom alle år. Kondolerer så meget til dere, og lyse fred over Per Reidar Aunets minne.

Dette minneordet sto på trykk i RHAs papirutgave i dag, torsdag 25. juni. I overskriften har vi ved en feil skrevet uriktig mellomnavn på avdøde. Feilen ligger hos RHA og ikke hos forfatteren av minneordene. Vi beklager dypt det inntrufne.

Red.

Artikkeltags