Gå til sidens hovedinnhold

– Allegro, allegro

Artikkelen er over 5 år gammel

Mulen kom først i mål, mens jeg havnet helt på jordet – på feil jorde. Og ingen av delene lar seg bort- forklare.

Allegro, allegro! Det var ordene som slo meg da jeg løp ut fra start på årets Røykenmila. I beste Petter Northug-stil la jeg meg noen meter bak min argeste konkurrent denne solblide søndagen, Rolf Mulen Karlsen.

De første tre kilometerne av Røykenmila er stort sett motbakke. 250 meter stigning. Det var her jeg skulle spare krefter, ligge bak og lure. Men da vi nærmet oss toppen av løypa, så jeg ikke lenger den lyseblå løpegenseren foran meg. Med sitt karakteristiske, energiske løpesett galopperte Mulen over den siste bakketoppen og inn i skogen. Her hentet han seg inn mens han langet ut og forsvant opp mellom trærne.

Det var det siste jeg så til Mulen før jeg traff ham i målområdet en times tid senere.

  - Er det Mulen?

Jeg ankom Kjekstad gård tre timer før start. Med energibarrer i lomma og et godt team rundt meg, var jeg klar. Etter hvert dukket Mulen opp. Han hadde taktikken klar. Han skulle psyke meg ut.

– Du kan muligens slå meg i løypa, men å psyke meg ut kan du glemme, sa jeg. Han smilte og satte i gang med oppvarmingen. Lettbeint.

– Du har en kropp bygd for fart og spenning. Du kommer til å slå meg, sa jeg.

– Ja, i hvert fall spenning, svarte han.

«Er det sant at alle startet samtidig, pappa?»

Den lille nervøsiteten jeg må ha hatt før start gjorde seg utslag i kjøp av nye terrengløpesko på standen til Sport 1 i Røyken.

Så var det å stille seg klar til start. Mulen dukket opp og jeg så at han forsøkte å unngå meg. Jeg byttet til og med løpegenser få sekunder før start, så han ikke skulle oppdage meg.

Det gikk fint den første kilometeren, men hver gang jeg så bort på milslukeren og trommeslageren Mulen, kom tankene: Allegro, allegro.

da vi kom til drikkestasjonen smalt det bak i leggen min. Samme som i fjor. Jeg måtte stoppe, drakk et par glass styrkedrikk og spurte om noen hadde sett Mulen.

– han var her for en stund siden, han rekker du ikke, smilte de.

Jeg fikk summet meg og løp videre nedover, hoppet elegant over skiltet der det sto «Røykenmila» med en stor rød pil mot venstre – og løp rett fram. Skogsbilveien førte ned til Kjosveien. Jeg er jo ikke så godt kjent, og løp litt tvilende videre oppover den lange Kjosveien, helt til jeg kom til toppen og fikk øye på Spikkestad stasjon i den andre enden.

En syklist kom forbi og så med rette rart på meg der jeg med startnummer på brystet spurte høflig hvor jeg var. I en helling på den andre siden av åkeren så jeg noen med startnummer på brystet.

Det var bare å snu og løpe tilbake til drikkestasjonen. Jeg ba en av funksjonærene hilse til Mulen og rapportere at rivalen hans løper tungt og feil, men fattet.

Deretter var det stort sett moderato – et tempo Mulen sjelden benytter seg av – verken i løypa eller på scenen.

Jeg synes jeg hadde løpt i en evighet da jeg kom til det lille skiltet som viste at det var fire kilometer igjen. Ikke akkurat oppløftende informasjon. Men formen var ganske bra, og jeg jogget i et jevnt temo inn til mål – kanskje til og med mezzoforte.

Da jeg nærmet meg mål ble jeg møtt av støtteapparatet mitt som fortsatt heiet oppløftende, men da jeg i innspurten fortalte at jeg hadde løpt altfor langt, svarte kona at det er det kun jeg som kunne klare.

Etter målpassering setter jeg hendene på knærne, får igjen pusten og gratulerer min overmann Mulen.

– Grandioso, sier jeg og bøyer meg i det berømte støvet.

han ser på meg med et smil som deler ansiktet hans i to, og antagelig tenker han om min innsats: Pianissimo.

Jeg forklarer – bortforklarer – hva som skjedde, men innrømmer at Mulen var umulig å slå denne dagen.

– men neste år, legger jeg til.

Det er da han foreslår høydeopphold i Himalaya. Selv tror jeg at jeg trenger et års medlemskap i Røyken Orienteringslag.

For i 2016 skal Mulen slås på Røykenmila – ikke Røyken-en-komma-tre-mila.

Og i et helt annet tempo. Allegro.

Kommentarer til denne saken