Gå til sidens hovedinnhold

«Er det sant at alle startet samtidig, pappa?»

Artikkelen er over 5 år gammel

En åpen bekjennelse fra fjorårets tøffeste mil – en mil som skal gjentas i september med ett mål for øye: Å komme i mål foran Rolf «Mulen» Karlsen fra Slemmestad.

Jeg tripper rundt i et forsøk på å holde kroppen varm. Et felt med flere hundre løpere er i ferd med å samle seg ved Kjekstad gård. Starten går om noen minutter.

– Er jeg varm nok, tenker jeg mens jeg trekker den blå capsen godt over hodet.

Mens jeg tøyer kommer formannskapsmedlem Bjarte Grostøl bortom. Vi veksler vennskapelige smil og noen oppmuntrende ord, før han forsvinner inn i mengden av korrekt antrukne trimmere.

– Han må jeg vel slå, tenkte jeg i mitt stille sinn.

Det er mange år siden sist jeg deltok i løp. Nå hadde jeg trent jevnlig de tre-fire siste månedene, litt ujevnt i ferieukene, men i hvert fall motivert til å gjennomføre Røykenmila på under timen.

Før jeg tar av meg overtrekksbuksa for å pakke den ned i sekken rett før start, ser jeg ordfører Kjølstad i treningsdress – eller var det grilldress? Det må ha vært det siste, for han skulle ikke delta, kun kaste glans, som det heter.

Jeg tar et overblikk for å se hvor naprapaten holder til; han kan det bli bruk for etter løpet. Jo da, Rønning Kvam står klar i den hvite dressen.

Så går starten. Til tross for at jeg har sikret meg en startposisjon ganske langt framme, opplever jeg at en horde av raske løpere farer forbi meg inn skogsbilveien. Jeg legger meg i kø, finner et bra tempo og begynner å avansere.

– Dette går jo over all forventning, tenker jeg og småspurter forbi flere. Ti meter foran meg løper Grostøl, og jeg hadde bare én ting å gjøre. Jeg dro til ytterligere. Motivasjonen steg – jeg skulle ikke la meg slå av en politiker. Som politiker i Røyken er han sannsynligvis god til å takle motbakker, men likevel. Jeg forserte ytterligere i feltet og idet løypa begynte å bli skikkelig krevende, kjente jeg at jeg skulle ha droppet mila jeg løpe via Hyggen tre dager før. Var det den jeg begynte å kjenne i beina? Og hvor ble det av Grostøl?

Så over et par kneiker hvor jeg måtte gå litt, før det gikk utfor igjen. Jeg langet ut og langt der nede skimtet jeg den første drikkestasjonen. Men så smalt det.

Bak i leggen – det hogg til og jeg måtte stoppe for å finne ut hva det var. Jeg trodde jeg måtte bryte. Under forsiktig uttøyning kom den ene løperen etter den andre forbi meg. En av dem var Rolf «Mulen» Karlsen – han er nesten ti år eldre enn meg. Han løp lett og ledig – disponerte sikkert kreftene i to fjerdedels takt.

Jeg spurte på drikkeposten om de hadde noe mot vond legg, men fikk bare et vennlig smil tilbake. Jeg jogget forsiktig videre og tenkte i mitt stille sinn at jeg burde være glad som, med den vond leggen, hadde fått en god unnskyldning hvis jeg ikke skulle klare å komme i mål på under timen.

Men det var mange som tok meg igjen. Jeg slet ikke bare med vond legg, jeg var tung i kroppen også – skulle ha trent enda mer. Og der kommer jammen lensmannen også. Han travet lett og uanfektet forbi meg mellom trærne.

Jeg vekselvis jogget og gikk de siste tre kilometerne. Da jeg nærmet meg mål var det noen få som sto langs løypa og heiet. Jeg opplevde ingen heiarop, men hørte bak meg av liten gutt som – da han så mitt tunge, ujevne løpesett på stien – spurte sin far: «Er det sant at alle startet samtidig, pappa?».

Målet nærmet seg. Selvsagt samlet jeg meg til en anstendig innkomst. Ingen skulle se at jeg hadde spasert deler av Røykenmila.

I mine yngre dager kjente jeg at det skjedde noe så snart jeg fikk et startnummer på brystet.

Det kjente jeg ikke denne gangen.

Men i september er det ny Røykenmil. Da har jeg ett mål for øye: Det er å slå Rolf «Mulen» Karlsen – men da må beina mine antagelig gå som trommestikker.

Kommentarer til denne saken