Endelig setter en ekspert ord på det mange av oss har tenkt. Fargeekspert Dagny Thurmann-Moe sier i RHA tirsdag 27. april blant annet:

"Jeg synes ikke at noen av disse forslagene ser ut til å etablere Slemmestad med en selvstendig identitet. Dette liknet det samme som bygges alle andre steder, og ser mest av alt ser ut som ingensteds."

Og vi kan bruke en annen formulering:

Slemmestad ser ut som hvor som helst.

Torsdag 29. april hadde f.eks. Aftenposten ti - 10 - sider under vignetten "NYE BOLIGER". Det var ti sider med omtrent kliss like boliger. De fire ragende siloene utgjør riktignok den store forskjellen når det gjelder Slemmestad.

Men ellers?

Jeg vet at utbyggerne vil gjemme seg litt bak fikenblader som Badet og Sekkefabrikken. Men disse bygningene kommer totalt til å drukne i høyblokkene som vil omkranse dem.

Erling Nilsen i Slemmestad Brygge har respekt for at det finnes forskjellige meninger, og at det finnes like mange meninger som personer. Mye av det er sikkert riktig. Men det er en vesentlig forskjell:

Noen meninger trumfes gjennom av sterke interesser med makt - politisk, men spesielt økonomisk. Mange av de andre meningene representerer maktesløsheten.

Ingen ønsker seg tilbake til et Slemmestad på 20-tallet. Men kanskje finnes det der en arv vi kunne flettet inn i det nye. Den folkekjære dikteren Rudolf Nilsen, som levde fra 1901 til 1929, og som døde av tuberkulose i Paris på vei hjem fra Spania til Norge, besøkte Slemmestad. I Norges Kommunistblad 1. mai 1925 skrev han blant annet fra dette besøket:

"... er Slemmestad blitt en liten by for sig selv, en industriby, en miniature, som er grodd opp rundt cementfabrikken, omtrent som de smaa middelalderske byer ligger rundt en ridderborg."

Cementfabrikken er borte og kommer aldri igjen. Men det er fortsatt en arv som det hadde gått an å bygd noe rundt. Og de middelalderske byene, som Rudolf Nilsen sammenligner med, var ikke preget av høye blokker som ser mest ut som ingensteds.

Eller hvor som helst.