Slemmestad reporter i RHA Elisabeth Kjellin tar i siste nummer av avisa tak i et facebookinnlegg av Jan Marthinsen om utviklingen i Slemmestad, og ulike aldersgruppers reaksjon på denne utviklingen. Selv har jeg ikke konto på noen sosiale medier med alle sine hjerter og likes, men jeg har fått muligheten til å lese Marthinsens innlegg. Det er et velskrevet og interessant innlegg, særlig fordi det omhandler synspunkter på utbyggingen i Slemmestad sett fra de yngres side. Vi som er eldre har tidligere gitt til kjenne våre ganske så kritiske synspunkter i RHA, uten at de unge i så stor grad har brukt dette mediet.

Selv om jeg mener at Marthinsen har mange gode poeng, så mener jeg at han tar feil på et vesentlig punkt. At mange eldre sutrer og bærer seg og nostalgisk lengter tilbake til noe annet fra det gamle industrisamfunnet er ikke så rart, i og med at overgangen fra en kultur til en annen ser ut til å bli ganske brå. Det er ikke slik at vi eldre vil ha tilbake industrisamfunnet med sementfabrikken. Alle forstår at denne tid er over selv om «den grå massen» nå er opprettholdt i over 30 år. Alt var ikke bra i dette samfunnet heller, men det man først og fremst savner er de sosiale arenaene som i større grad var til stede i industrisamfunnet, med et «tettere» og varmere samfunn der man kunne møte hverandre i både formelle og uformelle arenaer på en noe annen måte enn nå.

Et uttrykk for en slik nostalgisk tenkning tilbake til noe som var, er Mulens kafé på kulturhuset sekkefabrikken der gamliser møter opp for å mimre om livet i gamle Vaterland. Men man kan ikke leve på gamle filmer og morsomme historier om alle originalene som levde her før i all framtid. Slik det ser ut i Slemmestad nå før utbyggingen tar til for alvor bærer preg av en fullstendig utrensking av alt gammelt, noe det har vært behov for når det gjelder de fleste av bygningene, men der ikke noe annet erstatter sosiale arenaer som har fungert godt i mange år. Selv savner jeg puben der både gamle og unge kunne møtes over noe godt å drikke, og med quiz på lørdag formiddager.

Mange unge har også etterlyst muligheten for å være sammen om å se fotball på storskjerm og ha arrangementer med musikk og dans. Slik det er i dag, og sannsynlig vil være i mange år framover i byggefasen, representerer et utdødd samfunn, og det ser ikke ut som noen har interesse av å etablere andre og midlertidige arenaer heller. Det er selvfølgelig bra at Marthinsen og andre unge ser fram til noe nytt og som vil være framtiden for dem, men å skape nye minner om et Slemmestad for kommende generasjoner høres vanskelig ut nå når man ikke helt vet hva som kommer.

Til RHA sier Marthinsen at han synes det er trist at noen skal gå rundt og være deprimert fordi det skjer en naturlig utvikling i bygda, men saken er jo den at denne utviklingen ikke er naturlig, men villet av noen sterke pengeinteresser som ser at det er et marked for en stor utbygging med forretningsbygg og leiligheter oppå disse. Vi ser jo i dag en forsmak på hva som kommer med kolossen som er bygd på Rortunet. Flott og fjongt det hele, men med et kaldt og upersonlig kjøpesenter likt alle andre kjøpesentre, og med hundrevis av leiligheter over. Som nevnt over er det bra at mange unge ser fram til det nye som kommer, men det hadde vært enda bedre om flere hadde engasjert seg i hvordan det nye som kommer vil se ut, og ikke kun godta det som kommer for enhver pris.

I forhold til det utdødde området vi nå må leve med i lang tid framover vil jeg avslutte med å sitere fra et fint dikt av Lars Saabye Christensen: «hvor var det det butta, hvor er det blitt av alle gutta?»