Det er et sikkert vårtegn når lokalavisens spalter fylles opp av Høyres programerklæringer. Nå er det «fritt skolevalg» som er kjepphesten.

«Friheten til å velge» er etter sigende en frihet som best i varetas av Høyre. Ungdommen skal ha rett til å gå på nettopp den skolen de ønsker seg, og karakterene skal være det eneste kriteriet for inntak. Det logiske elementet i argumentasjonen strander på det enkle, men dog så smertefulle faktum at et slikt prinsipp ikke tåler en konsekvensanalyse:

Hvilke skoler skal fylket reservere plass til for til de «flinkeste» elevene?

Hva gjør man når klassene er blitt fylt opp med de utvalgte?

Og hvilke skoler skal reserveres for de som ikke har de beste resultatene?

Jeg har en mistanke om at «frihet til å velge» betyr det samme som frihet til å unngå å dele studiested med elever med lavere akademiske ambisjoner.

Hva skal elever uten sterke akademiske kvalifikasjoner eller interesser motiveres for i sitt utdanningsvalg? Dette spørsmålet har Høyre svaret på, og svaret er like enkelt som det er sviktende i sin logikk.

«Ungdom må velge selv gjennom fritt skolevalg» uttaler leder av oppvekstutvalget i Asker, Cecilie Lindgren.

Selve prinsippet om valgfrihet i utdanningen er i prinsippet uangripelig, men denne «survival of the fittest» - tenkingen fører til at enkelte skoler i kraft av selvoppfyllende prognoser rekrutterer elever fra snevre og selvforsterkende miljø. Denne trenden er spesielt uttalt i de konservative miljøene i Asker og Bærum. For enkelte elevgrupper er videregående opplæring synonymt med studiespesialisering. Det rike tilbudet av yrkesfaglige utdanninger er ukjent land for store grupper av søkere, og tilsynelatende for mange i det politiske miljøet.

Bli med i debatten selv her: Ditt innlegg eller se hva andre mener om ulike temaer her: Debatt

Kriteriene for inntak til videregående utdanning har i prinsippet fulgt samme lest siden «reform 94». Det kan argumenteres for at prinsippene for inntaket ikke har endret seg vesentlig siden 1889, i det at yrkesfaglig utdanning fortsatt bygger på evnen til å omsette teori til praksis. Det er et utmerket pedagogisk prinsipp å få ungdommen til å lære sammenhengen mellom praksis og teori, og på dette området må skoleverket og det politiske miljøet bidra mer til å heve statusen til yrkesutdanninger. Det videregående skoleverket kan vise til strålende eksempler på hvordan ungdom blir løftet opp og fram i yrkesfaglige utdanningsløp.

Landet trenger elever med yrkesfaglig kompetanse!