Robert Kaspersen født i Petterstua i midten av november 1957. Sønn av Hans og Oddrunn, lillebror av Elin. Petterstua, en liten grend av Sætre, skulle bli stedet og miljøet Robert vokste opp, det skulle danne mye av grunnlaget for idrettene Robert valgte i sine yngre år. Skihopping og fotball. Han kan nok beskrives som en vilter gutt, ikke ulikt hans tre kamerater, Glenn, Petter og Jan. Firerbanden ble de kalt.

Fedrene til disse fire gutta skulle også få, mildt sagt, en stor betydning for hvordan de kunne dyrke sitt talent. Og Hans, Roberts pappa, som selv var en habil fotballspiller og skihopper, ble et forbilde for Robert. Robert valgte, som tidligere skrevet, i utgangspunktet to idretter, som han skulle beskjeftige seg med, og nærliggende var det å velge skihopping, som en av dem. Hvor Sætre på denne tiden hadde flere hoppbakker å by på. Nærmest i beliggenhet var den såkalte Jansekollen eller Jansebakken, som lå kun et steinkast fra der Robert vokste opp. Dessuten var det et «hoppmiljø» i Sætre, og kanskje særlig den lokale hoppsportens arnested, Petterstua.

Robert hevdet seg bra i hopprenn, i gutteårene, både på hjemmebane (Sætre) og ute blant jevnaldrende konkurrenter. Og selv om Robert var et talent i hoppbakken, var det fotballen som ble hans framtidige idrett. Både som spiller og senere som trener.

Kanskje var Robert et enda større talent på fotballbanen enn i hoppbakken (minneordforfatter sin subjektive vurdering), hvor han hadde en eminent teknikk, en eksploderende hurtighet og, ikke minst, et blikk for spillet. Dette kunne mest sannsynlig tatt Robert langt i denne idretten, men grunnet det fantastiske miljøet i klubben i hans hjerte, som han selv beskrev det, Graabein, valgte Robert å bli. Selv om han noe senere spilte både i Slemmestad og for Filtvet/Fremad.

Robert var aktiv både som spiller og som trener, og han hadde ansvaret for flere lag, i forskjellige årsklasser opp gjennom årene. Han ble også en suksessfylt trener, hvor han blant annet, sammen med hovedtrener, Richard Dahle, tok guttelaget helt til topps i Årdals-cup. Og for dere som ikke er kjent med det, tok også Robert trenerutdannelse.

Særdeles kunnskapsrik og med en fantastisk hukommelse

Robert var meget sportsinteressert, og var forspent med et vell av kunnskap når det kom til idrett og idrettshistorie. Det som er verdt å merke seg, og som jeg mener er ganske unikt, er at til tross for Roberts problemer med alkohol gjennom mange år, hadde han en fantastisk hukommelse. Han dro i vei med skøytetider, hoppresultater, fotballresultater i enkeltkamper, som svært få kunne matche ham på. Det var en fryd å snakke idrett med denne mannen, og særlig for alle oss som dyrket den samme interessen. Utover det bar også Robert med seg en masse annen kunnskap; særlig når det kom til lokalhistorie. Og man må heller aldri glemme Roberts meget humoristiske og til tider, meget presise replikker.

Roberts siste dager – da alt så veldig lyst ut

Robert ble syk og ble boende kort tid på Bråset bo- og omsorgssenter. Datteren Hanne besøkte ham hver dag, og da hun reiste fra ham den «siste» dagen – dagen før han ble sendt på Drammen sykehus – var det som han våknet til liv, lysnet, han begynte å se framover igjen. Overraskende var derfor da Hanne fikk en telefon og ble fortalt at «pappaen din må sendes i ambulanse til sykehuset.» Her måtte Robert, dessverre, kapitulere, livet endte her, ved Drammen sykehus, der han sovnet stille og fryktløs inn, med sin kjære datter, Hanne, ved sin side. Robert fikk ikke noe langt liv, både familie og vi, lokalbefolkningen som kjente ham, skulle gjerne hatt han blant oss i et par tiår til. Men når det først gikk som det gikk, var det kanskje greit å bli spart for mye av det han slet med.

En fantastisk minnetale, en av de ærligste talene jeg noen gang har hørt

Hvis Robert hadde kunnet høre datterens minnetale, ville han vært stolt. Nettopp fordi den var så bunn ærlig. For meg må det være en av de ærligst talene jeg noen gang har hørt, og det gjør den desto mer rørende. Vi har en tendens til å pakke inn problemer, også når de skal snakkes «åpent» om; Hanne valgte det motsatte, å være dønn åpen og bunn ærlig om hvilke problemer pappaen hennes hadde stått i, i flere tiår. Akkurat som hun trakk fram sin egen pappas meget gode sider.

Hjertevarme kondolanser går til datteren Hanne, og øvrig nær familie. Robert ble drøyt 65 år gammel.