Det er med stor tristhet jeg mottok budskapet om at Per Gabrielsen hadde gått bort - på den annen side vet jeg at han nå er fri for smerter. Det er ikke så mange ordene jeg ønsker å formidle, siden Per var en som aldri selv slo om seg med store ord på egne vegne. Derfor denne respekt. For meg ble han etter hvert en meget god samtalepartner, hvor vi sammen kunne betrakte, reflektere og filosofere. Jeg håper også Per hadde den samme nytten av våre samtaler, som det jeg hadde.

Per Gabrielsen var en stor kunstner, stor også i ordets vidtrekkende betydning. Han var også en livskunster og filosof. En betrakter og grubler. Han iakttok verden med sitt vidtrekkende blikk. Han penslet sitt melankolske og mollstemte sinn ut på sitt lerret. Av det ble det stor kunst. Per og jeg hadde sikkert flere ting til felles, men det som jeg på «kort varsel» finner i fellesnevneren, er at ingen av oss hadde et navlebeskuende blikk mot verden (å ha et navlebeskuende blikk mot verden, er for øvrig et paradoks). De tankene Per brakte til overflaten, var veldig mange av dem nyttige leveregler og lærdom, som jeg vil takke ham for i dag.

Selv er jeg i den tro at Per sin kunst hadde potensial til å rekke til det øverste sjiktet av norske kunstnere, men jeg tror oppmerksomheten som en følge av dette, ikke var ønsket av Per selv.

Jeg er selv blitt gammel, ikke eldre, men gammel, og runder 94 år i løpet av 2022. Tidsuret teller ned, min tilmålte tid på moder jord er snart ute. Og i det øyeblikket uret har gjort seg ferdig med å telle og det blinker i null, vil jeg «følge» i Pers fotefar og, akkurat som «Broder Per» - hengi meg til evigheten.

Mine varmeste tanker går til hans kjære Gro, til sønnene Marius og Thomas, og deres barn - Per sine barnebarn, og til hans to svigerdøtre.

Asle Lien på vegne av min far Magnar Moseng Lien

Etter fars eget ønske, har jeg på best mulig måte samlet opp det min far fortalte om Per, de historiene han brakte til torgs - og «Broder Per» er noe min far av og til kalte ham (dette tror jeg han kun brukte til meg). I tillegg har jeg forfattet innlegget mest mulig tilnærmet hvordan min far ville ha skrevet det - inntil for et par, tre år siden. Siden min far er litt ut og inn av virkeligheten, ville det vært umulig for ham å sette ord ned på papiret, slik han kanskje kunne ønske seg. Min far fikk et tenkende blikk da jeg fortalte at Per Gabrielsen hadde forlatt livet.

Selv vil jeg gi en takk til Per for den betydning han hadde for far, og den betydning, selvsagt, han hadde for lokalsamfunnet - og de alltid treffende replikkene, som fikk vinger så fort de var «levert.» Jeg bifaller også min far hva gjelder tanker som går til Per Gabrielsens sine aller nærmeste.