Hun skriver i sitt ode til et hus: Torsdag var jeg på arrangementet «Fra industribygg til kulturhus» i Sekkefabrikken. En feiring av huset som skulle markere at det nå stenger dørene for renovering mens Slemmestad bygges på nytt rundt det.

At dette huset får bestå og forbli et kulturhus også i fremtiden er en lykke i denne byutviklingen, og et smart trekk av utbyggerne. I kulturhusets sted disse årene bygges Slemmestad mek rett oppi gata og det blir sikkert også et kult sted.

Slemmestad mek skal drives av Lillian og Peter mens Thorstein skal videre på sin ferd etter 10 år som stødig leder i Sekkefabrikken.

De folka der, de har gitt oss alle et varmt, inkluderende og hyggelig sted å komme til i mange år. Jeg klarte ikke å holde følelsene inne i kveld og erklærte min kjærlighet til dem høyt fra salen da de var på scenen. Og særlig ettersom Øistein, Hilde, Mulen og Mai Helen også sto på scenen der da.

De fortjener all honnør, beundring og all den takken de måtte få for det de har skapt og alle de timene de har lagt ned i huset. Da jeg selv jobbet i Røyken kulturskole opplevde jeg mine kollegaer i Slemmestad, det være seg kulturskolens ansatte eller kulturhusets ansatte, som min «utvidede familie.» Det ble skapt vennskap for livet og det vare svake skiller mellom jobb og fritid, jobb og frivillighet og jobb og privatliv. På godt og vondt. Vi ga oss ikke før alle involverte hadde fått en god opplevelse, siste gulv var kostet og siste kabel var kveilet. Det ble mange frivillige timer i kulturens tjeneste for å si det slik.

Vi i kulturskolen opplevde oss som kulturhusets nærmeste allierte og det var daglig eller ukentlig kontakt mellom oss. Da det «røynet» på hjalp vi hverandre, lyttet og utfordret. Og ikke minst lagde vi lysfestivalen sammen. En festival vi ønsket å skape for innbyggerne og sammen med innbyggerne. Noe jeg personlig opplever den festivalen mistet så snart vi måtte gi den over til andre dessverre. Og med vi mener jeg da også Arve og Rita. Jeg har ikke tall på hvor mange timer Roar og jeg har brukt på å løpe over til Sekkefabrikken for å åpne en dør for varelevering, ta imot utstyr eller hjelpe til med noe da huset var lite bemannet, men likevel i drift. Jeg har gått mange timer alene i det huset i mine år som ansatt i Røyken kommune og det tror jeg ikke jeg er alene om.

Så mange brenner og har brent for det husets vei fra å være et industri bygg til å bli et kulturhus.

Frøydis Rui-Rahman

Nettopp det er hemmeligheten bak eierskapet vi alle har fått til det huset. Den tilliten vi fikk som arrangører gjennom å få nøkkelen og dermed overta huset i produksjonsperiodene, gjorde noe med vårt eierskap og ga oss tilhørighet og stolthet. Men også det at vi lagde arrangementer der mens huset utviklet seg og ble til et ferdig kulturhus. Mens de frivillige sto på, mens Hilde eller Thorstein satt og søkte penger, mens publikum kjente sin besøkelsestid, mens Grethe la til rette for at lag og foreninger kunne benytte huset, mens Roar kjempet for å få flygel dit, mens Jan Erik skrev politiske fremlegg, mens politikerne bevilget penger og mens Slemmestad brygge tok kloke grep både økonomisk og på andre måter med kunsten som drivkraft for stedsutviklingen. Så mange brenner og har brent for det husets vei fra å være et industri bygg til å bli et kulturhus. Det er mange ildsjeler involvert her. Mange jeg ikke har så stor kjennskap til også.

Da jeg satt der og hørte på Mulen intervjue de som har sørget for rammene for at dette kunne bli en suksesshistorie, satt jeg selv og tenkte på alle de barn og unge som har fylt huset med sin mestringsfølelse, sin læring, sin formidlingsglede, sine talenter, med fellesskap, samhold, undring og nysgjerrighet. De barna som har løpt rundt i alle husets krinkler og kroker, de 1. klassingene som spent har entret Sekkefabrikken for første gang for å opptre med DKS (Den kulturelle skolesekken) prosjektet «Sangskattekista,» de tente lysene i barneansiktene, han lille gutten som lekte med sementstøvet han så i scenelyset mens han sto på scenen og sang, alle ordene i leppestift på speilene i garderobene, alle stjålne blikk i sofaen på backstage og alle formaninger om å ha på ulltøy og sko.

For en kjærlighetserklæring til huset og til alle som lyssatte og samskapte hjertet i vår felles fabrikk. Fantastisk skrevet, Frøydis! Vår felles ambisjon med å utvide kollegabegrepet, fra kulturskolen, til alle medspillerne rundt Sekkefabrikken, lokale gründere, hårklippere, pubeiere, Slemmestadbrygge-folk, kafédrivere, skoler rundt oss, festivaler, forestillinger, visninger, utstillinger og fester, supre lærere, flotte elever, en kultursjef som virkelig sto i det, alle i kulturetaten og i kommunen forøvrig, alle som var innom, som kom og gikk og var selve livet. Å dra sammen i lengderetning uten å være redd for noe som helst. 10 år som sømløs bekreftelse på at man var en del av en samskapende prosess, mye større enn en selv. NB! Var invitert til å si noe om kulturskolen sist torsdag, men det ble dessverre ikke slik. Beklager Rolf.

Roar Lindberg

Jeg tenkte på de ungdommene som har utviklet seg i takt med alle timene de har tilbragt i det huset og på de ungdommene som har sittet i mørket på scenen og fortalt spøkelseshistorier til hverandre for så å finne det innerste mørkeste rommet i kjelleren der og gi det et navn. De som senere kom tilbake og jobbet i døra, i teknikken, i baren og som servitører på samme sted. For meg er de sjelen i det huset. Alle de barna og alle de ungdommene er også en stor del av meg fortsatt. Jeg er så glad de har hatt denne arenaen å trå sine barndoms- og ungdomsår i.

For meg fylles minnene først og fremst av barnelatter, barnesang og fantastiske kunstneriske prestasjoner av ulike slag. Levert av de yngste blant oss. Store publikumsopplevelser skapt av barn og unge. Huset har vært scene og galleri for unge mennesker som har blitt eller er i ferd med å bli fremtidens kunst- og kulturaktører. Ingen nevnt, ingen glemt, men de er mange. Røyken UKM (Ung Kultur Møtes) ble en av de største og beste UKM i Buskerud en stund og der fostret vi også kulturarrangører. Ungdommene som arrangerte UKM begynte å lage egne ungdomsarrangement og en av dem har til og med etablert en festival i kommunen. Flere av ungdommene i kulturskolen laget også eget LAN i Sekkefabrikken.

Det var en rørende hyllest til et hus så mange har et forhold til. Jeg er så glad for å truffet alle de flotte folka i og rundt Sekkefabrikken.

Thorstein Horne

Vi ga dem en arena å øve på. Vi veiledet dem og ga dem muligheter. Hele tiden og på alle våre arrangement profesjonelt rammet inn av Roar med flere i «orkestergrava,» Øistein på lyd (barna trodde Øistein bodde der!), Adrian eller Daniel på lys, Lillian og Peter som ryddig og kyndig vertskap, Thorstein som trakk i trådene i kulissene på sitt lune vis og Svanhild i galleriet. Ja til og med kunne de unge oppleve Marie Therese på kost og mask og Rita og Lillian på scenografi. Kanskje i samarbeid med engasjerte foreldre og muligens foreviget av Bente eller Per fra avisa. For meg hører liksom Per til på stolen sin der oppe på galleriet.

Vi var «en hel landsby» om å oppdra de barna. Kanskje det skal være slik at man skal være en hel kulturskole og et kulturhus om å være med å oppdra de unge? Jeg laget selv min første forestilling i Sekkefabrikken kulturhus sammen med flotte lærere fra kulturskolen, Sydskogen, Torvbråten og Nærsnes skole i 2007, men det var mange før meg som hadde laget forestillinger der da allerede. Huset ble brukt som kulturhus lenge før det ble et kulturhus.

Vi i kulturskolen lagde arrangementer i huset flere ganger i året fra 2008. Personlig lagde jeg minst 2 produksjoner i året i Sekkefabrikken i 10 år. I tillegg sørget vi for at alle kommunens 1. klassinger fikk stå på scenen der. Ja, prosjektet «Sangskattekista» tror jeg må være 12 år i år. Vi hadde et ønske om nettopp det; at alle kommunens 1. klassinger skulle få oppleve å stå på scenen sammen med sine medelever i sitt eget kulturhus og synge med kulturskolebandet fra de startet på skolen.

Det er ingen tvil om at det å skape og utøve kunst og kultur sammen gjør noe med oss.

Dette er min ode til huset. Til kulturhuset i våre hjerter; bygget og benyttet av folket, de små, til de store. Fra lenge før 2008 og «den offisielle åpningen.» For meg var det helt naturlig å være der i kveld og jeg sleit med å holde tårene tilbake da jeg har stor kjærlighet til huset og til Slemmestad fortsatt og det på tross av at jeg aldri har bodd der og ikke lenger jobber i kommunen. Min jobb nå er som dere vet å skape slike arenaer for barn og unge i Lier kommune. Som rektor i kulturskolen der. For barn og unge brenner jeg fortsatt for og kulturskole er det beste jeg vet! Lier er dessuten en flott kommune å jobbe i også.

Men denne kvelden var minnenes kveld og de bare strømmet på. Minner med barn og unge i. Og alle disse minnene er tonesatt for meg av Roars fantastiske sang, som jeg tror og føler er skrevet til huset: «Et lys i mørket.» Dette huset har for mange vært et lys i mørke. Det har gitt så mye glede. Det var med å gi meg og mange andre retning i livet og bygge oss til de vi er i dag.

Det håper jeg det skal få fortsette med også i fremtiden.

Lenge leve Sekkefabrikken kulturhus