Tre sterke beretninger fra Utøya

Mari Eriksen, Oda Eriksen og Johannes Andersen Torp fra Hurum er overveldet over støtten de har fått.

Mari Eriksen, Oda Eriksen og Johannes Andersen Torp fra Hurum er overveldet over støtten de har fått. Foto:

Artikkelen er over 8 år gammel

Oda Eriksen, Mari Eriksen og Johannes Andersen Torp fra Hurum deltok under sist helgs arrangement på Utøya da den terrorsiktede Anders Behring Breivik brutalt slo til. Nå forteller de sine historier med egne ord.

DEL

I dagens utgave av Røyken og Hurums Avis får de tre ungdommene lov til å fortelle sin historie med sine egne ord.

Her er deres beretninger:

Oda Eriksen:

Alle leirdeltagerne på Utøya var samlet i storsalen. Vi fikk beskjed om bombeangrepene i Oslo og mange av deltagerne ble veldig urolige. Jeg satt da ikke ved siden av søsteren min og visste ikke hvor hun var. Delegasjonen min gikk opp i Buskerud leiren og snakket litt videre om angrepet i Oslo. Jeg gikk tilbake til storsalen og for å se på nyhetene som skulle settes opp på storskjerm med en jente og to gutter fra Buskerud. Så hørte vi skudd. Jeg spratt opp av stolen og tok tak i en av guttene fra Buskerud.

En av de internasjonale gjestene sa at vi skulle ta det rolig, for skuddene hørtes ikke ut som ekte skudd.  Flere gikk bort til vinduene for å se hva som skjedde. Vi hørte flere skudd og alle fikk panikk. Jeg løp med strømmen inn i spisesalen og ut døren. Vi løp ned en skråning og jeg fikk øye på en jente fra Buskerud. Jeg grep tak i henne og skrek at jeg ikke fant lillesøsteren min. Vi var mange som løp ned skråningen, og nesten ingen av oss hadde på oss sko og jakker. Vi løp videre ned mot vannet mens vi hørte skudd. Vi visste ikke hvor skuddene var og hvor mange det var som skjøt, men jeg skjønte fort at det var en eller flere som sto bak.

Vi kom omsider ned til vannet og gjemte oss bak en kvadratisk falleferdig murbygning. Vi var mange der. Jeg møtte på en annen jente fra Buskerud og jeg fortsatte å snakke om at jeg ikke fant søsteren min. Hun tok meg inntil seg og sa at alt ville bli bra. Etter hvert mistet jeg synet av jenta fra Buskerud og jeg følte meg veldig alene selv om det var flere andre AUF'ere som jeg hadde møtt tidligere der. Det var spesielt mange fra Oslo.

Etter en liten stund fikk jeg øye på en liten gutt som satt ved siden av meg. Han må ha vært mellom 8 og 11 år gammel. Jeg fikk med en gang et behov for å passe på ham og satte han på fanget mitt. Han var redd, men gråt ikke. Jeg prøvde selv å beherske frykten min for å roe ned denne gutten. Rundt meg ringte alle til politi og familie, noen oppdaterte til og med Facebook og twitter mens vi satt der.

Alle var redde, men jeg tror at de fleste følte seg ganske så trygge på gjemmestedet vårt. Jeg fikk øye på en av guttene i Buskerud som gjemte seg ganske langt borte fra meg. Jeg prøvde å vinke til han og jeg ville bort til ham, men torde ikke å bevege meg. Etter å ha gjemt meg bak murhuset en stund, hørte jeg en mann si at han var fra politiet og at det var trygt å komme opp fra gjemmestedet. Flere begynte å gå opp mot stien og jeg hørte skudd. Jeg så folk ble skutt ned og falt i vannet. Selv hoppet resten av vi som var igjen oppå hverandre og prøvde på en måte å grave oss ned i bakken. Jeg så mannen komme rundt hjørnet på murbygningen.

Jeg var ikke redd for meg selv på dette tidspunktet, men veldig redd for søsteren min som jeg fortsatt ikke visste hvor var. Jeg hoppet rundt hjørnet på murbygningen og hørte at skudd ble avfyrt samtidig som jeg så at folk falt ned på bakken. En av guttene tok tak i foten min i det han falt. Jeg så en annen gutt som lå på maven ble skutt flere ganger mens kroppen hans ristet. Blodet som rant gjorde at det så ut som en grop i ryggen hans. Jeg hørte stønning, skriking og at folk pustet tungt. Skytingen tok en pause. Jeg var den eneste av ungdommene som fortsatt sto oppreist. Jeg sto slik at jeg ikke lenger så gjerningsmannen. Jeg visste at hvis han valgte å gå opp til stien igjen, ville han se meg og jeg ville dø. Men han valgte i stedet å stå med ryggen mot meg og speide utover havet. Jeg så figuren hans, hvordan han holdt våpenet og hvordan han beveget seg.

Jeg løp over stien og inn i skogen. Flere lå i gresset og hvisket til meg at jeg skulle løpe. Det eneste som sto i hodet mitt var at jeg ikke visste hvor lillesøsteren min var. Jeg fant noe som lignet en skateboardrampe og prøvde og gjemme meg under den, men jeg tenkte at gjemmestedet var for åpenlyst, så jeg løp videre. Til slutt fant jeg et kratt som jeg gjemte meg i. Krattet var like ved bygningen vi hadde sittet i da skuddene først ble avfyrt. Jeg satt i dette krattet i rundt 15-20 minutter. Det var noen som hadde mistet telefonen sin i nærheten og den ringte tre ganger. Jeg var redd for at mannen skulle høre den, men jeg torde ikke å hente den. Til slutt måtte jeg komme meg bort fra krattet, jeg følte meg ikke trygg og ville komme meg vekk fra selve øya. Jeg løp opp til en åpen plass, gjennom et område med høye siv og til slutt forbi utedoen. Jeg hørte at noen gikk ut av utedoen og jeg ble redd for at det var mannen som ventet på å ta meg.

Men ut av doen kom en kamerat fra Oslo. Han så meg, men det virket ikke som at han registrerte det han så, for han bare fortsatte å løpe. Jeg løp etter, men torde ikke å rope på ham. Til slutt så han meg og tok tak i hånda mi. Jeg begynte å gråte og snakke om at jeg ikke fant søsteren min og sa at vi måtte gjemme oss i et kratt. Han sa at vi måtte svømme. Vi løp ned langs vannet der jeg så flere av mine venner ligge skutt. Vi løp til en liten strand like ved ferjeleiet. Vi så at det kom politibåter mot oss og vi løp ut i vannet. Jeg hadde ikke hørt noen skudd siden jeg hadde sittet i krattet så jeg hadde ingen anelse om hvor mannen befant seg. Politimennene hadde omtrent like uniformer som gjerningsmannen og jeg og vennen min ble redde for at hele politiet var ute etter oss. De fikk oss opp i båtene og vi satt og holdt rundt hverandre. Jeg var veldig redd for søsteren min og han hadde veldig panikk fordi han ikke stolte på politiet. Vi ble kjørt til Storøya og videre med personbil til Sundvollen Hotel hvor jeg etter mye venting møtte lillesøsteren min igjen.

En venn fra Buskerud var en enorm støtte mens jeg ventet. Jeg hadde sett ham i vannet og trodde han var død. Han fant ikke broren sin så vi var i samme situasjon. Ingen av oss torde å ringe hjem for da måtte vi si at vi ikke fant søsknene våre. Det var godt å være sammen. Han fant sin bror og jeg fant min søster. Det er godt å være sammen med venner fra Buskerud Auf og se de som lever. Jeg er veldig glad i de alle sammen.

Del på Facebook

Mari Eriksen:

Det hadde vært en nydelig dag. Jeg tenkte på konserten med Datarock dagen før, som var en av mine fineste opplevelser noensinne. Tidligere på fredagen var jeg på et politisk verksted hvor en dame holdt foredrag om vold mot kvinner og barn. Foredraget gjorde sterkt inntrykk, og når vi ble kalt inn til møte i storsalen uten at jeg visste hva vi skulle snakke om i møtet,  hadde jeg mye i tankene. Jeg gikk inn i storsalen og stelte meg ved siden av en god venninne bakerst i rommet. Hun så redd ut. Jeg så ikke søsteren min noe sted for rommet var stappfullt. Vi fikk beskjed av lederen vår om at Regjeringskvartalet, Karl Johan og Youngstorget i Oslo var blitt angrepet. Det kom som et sjokk.

Jeg ble med Akershus og Oslo- lagene inn i kantinen for mer informasjon med  min venninne fra Oslo. Fortsatt visste jeg ikke hvor min søster var. Venninnen min og jeg gikk opp til Buskerud-leiren for å hente mobiler for å ringe hjem. Det var gjørmete, vått og teltene lå i store vanndammer. Vi gikk mot hovedhuset igjen for å finne søsteren min, og på veien ringte jeg mamma. Jeg gråt og lurte på om alt gikk bra med dem, og hun sa; «ikke gråt Marimor, vi har det fint. Du er trygg på Utøya. Ring meg hvis du blir mer redd».

Jeg avbrøt samtalen og noen sekunder etter hører jeg høye smell. Det var som om kroppen min ikke skjønte hva det var, men hjernen min oppfattet straks at det hadde med Oslo å gjøre. Jeg stirret utover teltplassen og så en venninne løpe alt hun  klarte mens hun snakket i telefonen. Hun skrek. Etter hvert så jeg flere og flere som løp panisk til alle kanter. Jenteskrik. Jeg sto fortsatt helt stiv og stirret på folk som løp. Jeg sto sammen med en stor gjeng, flere samlet seg rundt oss. En gutt fra mitt fylke som jeg alltid har sett opp til løp mot oss. Utrykket i ansiktet hans fortalte meg at dette var alvor. Han sa: «Løp opp i Buskerud-leiren med en eneste gang.» 

Jeg forsikret meg hele tiden om at min gode venninne fra Buskerud var bak meg. Søsteren min var fortsatt ikke å se. Vi løp over Buskerud-leiren og inn på kjærlighetsstien. Skuddene kom nærmere. Vi gikk tett i tett. Jenteskrik. Jeg kjente jeg ville komme meg videre fort, for skuddene kom nærmere. En jente jeg kjenner var helt i panikk, hun visste ikke hvor hun gikk. Venninnen min og jeg holdt henne og tok henne med oss. Bak og foran meg i køen så jeg mange venner, skuddene kom nærmere. Jeg så at det var en åpning i gjerdet mot skråningen, venninnen min skrek og kastet seg under gjerdet. Jeg ropte til henne: «Fort, fort, kom deg over her med en gang. Bli med meg.» heldigvis gjorde hun det. Vi løp sammen nedover skråningen. Skuddene var nærmere. Jeg så jenter og gutter som klatret langs fjellveggen, når de hørte skuddene falt de rett ned mot vannet på alle steinene.

Jeg vurderte og skli ned mot vannet og legge på svøm, men  det rullet døde og skadede ungdommer forbi meg og ned i steinene. Mange hadde kommet seg helt nede ved vannet, de ble skutt rett ned.  En gutt jeg tidligere i leiren hadde spilt fotball med, ble skutt i øyet og mange andre steder på kroppen. Han var helt rød av blod, jeg kjente han ikke igjen med det samme. Mennesker hang som døde reker over kvister og busker. Folk jeg sto rett ved siden av ble skutt.  Jeg klarte å holde meg helt rolig. Ansiktsuttrykket mitt var ikke forandret. Det var så uvirkelig at jeg ikke klarte å reagere. Det var som en film. Jeg hang meg rundt armene og knærne til to jeg kjenner som var rett over meg. Gjerningsmannen gikk bestemt videre. Jeg verken så han eller hørte stemmen hans, noe som jeg er glad for i etterkant.

Vi var mange ungdommer som lå tett i tett i toppen av skråningen. Det var som en fjellhylle, for de fleste hadde fjell over hodet. Det var liten plass så vi lå veldig veldig tett. Søsteren min var fortsatt ikke å se. Jeg hadde ikke sett henne før tidlig på dagen, så jeg kjente en ekstrem lengsel. Jeg kom på at hun har astma og at hun derfor sikkert hadde problemer med å puste, og ikke klarte å løpe så langt og fort. Hvert eneste skudd jeg hørte andre steder på øya tenkte jeg traff henne. Det var en vond tanke. Jeg så en jente jeg kjente  ligge død litt bortenfor meg. Det rant masse blod ut av munnen hennes, men jeg så ikke at hun var skutt noen steder så jeg tenkte meg at det måtte være i ryggen hun ble skutt.

Under henne så jeg en annen jente jeg kjenner godt. Hun ble skutt i ryggen og i benet. Hun skled fort nedover skråningen mens hun skrek; «Jeg dør, si til pappa at jeg elsker han». Jeg så at hun klarte å holde jeg fast i en gren. Siden jeg hang litt utenpå klarte jeg fint å se ned mot steinene og vannet. Døde ungdommer var overalt. Jeg så etter min gode venninne fra Oslo for jeg var sikker på at hun også hadde rullet ned, men jeg så henne ikke. Jeg skalv. Etter hvert fikk jeg øye på flere venner av meg fra Buskerud som lå like ved meg. Jeg ble lettet. Så fikk jeg øye på buksen til venninnen min over et lik litt lenger bort i fjellhyllen, den var dekket av blod. Jeg hvisket til gutten som lå ved siden av henne om han kunne sjekke om hun pustet, det gjorde hun. Etter kanskje en halvannen time snudde hun seg, og  jeg så det redde ansiktet hennes.

Gutten jeg holdt meg i sendte meldinger med moren sin. Moren ga oss viktige beskjeder om at gjerningsmannen går rundt på øya med politiuniform og våpen. Jeg fikk sendt melding til mine foreldre, men jeg var ikke trygg og jeg visste jeg ikke hvor søsteren min var. Helikoptrene fløy over oss og båter kjørte forbi oss uten å komme til oss. Det var mange døde der nede, og en gutt sang seg inn i døden. Det var vakkert. En gutt nede ved vannet viste tommelen til meg da skjønte jeg at det var flere overlevende. Tiden gikk, og jenta som lå skrått ovenfor meg holdt på å skli, men vi hjalp hverandre. Senere kom det båter og hentet oss. Folk var lettet. Jeg var ikke lettet, for jeg var sikker på at søsteren min var død. Jeg gråt. De sa: « Oda er den klokeste jeg vet om, hun klarer seg». Jeg fikk tak i mamma, da fortalte hun meg at søsteren min levde og at vi skulle møtes på Sundvollen. Da vi kom i land sto alle på campingplassen med åpne armer og varme dyner.

Del på Facebook

Johannes Andersen Torp:

Jeg var der med Buskerud-delegasjonen. La meg først få si at oppholdet på Utøya før hendelsen den 22. juli er noe av det beste jeg vært med på. Menneskene jeg møtte der utstrålte intet annet enn glede og omtanke. Det var på fredag rundt klokken 16.30 at vi ble innkalt til krisemøte i hovedbygget.

Dette handlet om bomben som hadde gått av i Oslo. Møtet varte i omtrent en halvtime. Når det var ferdig, gikk jeg tilbake til campen min, hvor alle fra Buskerud snakket sammen om det som nettopp hadde skjedd. Klokken var rundt kvart over fem da vi plutselig hørte tre smell. Vi trodde først det var noen som lekte seg med fyrverkeri, og hadde det moro i stundens alvor, men vi tok veldig feil. Vi hørte enda tre smell, og da vi så folk løpe opp til campen vår og hørte folk skrike, skjønte vi at noe var veldig, veldig galt.

Campen vår fylte seg kjapt opp med mange mennesker, og etter hvert som skuddsalvene kom nærmere, ble jeg selv med en gruppe mennesker som sprang langs stien sørover rundt øya. Skudd ble konstant avfyrt. Jeg vet ikke om jeg reagerte etter instinkt, men jeg hadde et bilde i hodet om hvor langt det var til fastlandet, så jeg var sikker på at jeg ville klare å svømme over.

Da vi omsider kom ned til strandkanten på sørenden av øya, så var vi en gruppe på rundt 30-40 mennesker. Vi sto med vann til knærne, og diskuterte situasjonen mens vi gjemte oss bak noen busker. Noen mente at vi måtte svømme, mens andre mente vi kom til å drukne hvis vi gjorde så. Skudd ble fortsatt avfyrt. Etter at jeg hadde snakket med en kompis, sa jeg følgende til dem som sto der:«Nå kaster jeg klærne og legger på svøm, og jeg vil gjerne at noen blir med meg.»Jeg fikk flere bekreftelser fra andre ungdommer. Jeg tok av meg til underbuksa og la på svøm. Jeg svømte et stykke, og var på god avstand før gjerningsmannen, som var utkledd som politi, og lokket folk til seg, sto ved vannkanten og skjøt etter oss. Jeg var heldigvis så langt ute at sjansen for at jeg ble truffet var liten.

Jeg har derimot hørt at noen mennesker som svømte bak meg, ble truffet. Noen ble også stående igjen på øya, og jeg vet ikke hvordan det gikk med dem. Jeg aner ikke hvor lenge jeg svømte, men det føltes som en evighet. Jeg forsøkte å holde hodet kaldt for å unngå panikk og drukne. For å unngå å bli for sliten, svømte jeg ofte på ryggen og lot armene hvile. Da jeg omsider kom over til fastlandet var det fremdeles skyting på øya og tankene mine gikk raskt til å hjelpe andre. Jeg så at han som svømte et stykke etter meg hadde store problemer. Det lå heldigvis en båt like ved, som hadde én åre i seg. Jeg fikk løsnet den, rodde ut og fikk hentet opp denne gutten som var noen år eldre. Jeg så at de andre kom i land lenger borte, så da løp jeg opp til ambulansene som ventet på oss. Jeg ble kjapt fraktet inn i en ambulanse, sammen med to andre jenter, og gutten jeg hjalp opp fra sjøen. Vi ble kjørt til bensinstasjonen på Sundvolden hvor jeg fikk varme klær og fikk ringe mamma og pappa.

Jeg var heldig som slapp unna det hele uten fysiske skader.

Del på Facebook

Følg Røyken og Hurums Avis på Facebook.

Artikkeltags