"Personlig næringsdrivende og mindre selskaper er fritt vilt" lyder en overskrift i RHA den 2. november i år.

Det kan jeg skrive under på. I oktober 2012 hadde jeg en svært alvorlig hjerneblødning som sendte meg i koma i nesten 4 uker. Den resulterte i to store hjerneoperasjoner, og 6 + 2 ukers innleggelse på sykehus.

Bare en som selv har opplevd en alvorlig subaraknoidalblødning vet hvor totalt utafor og ødelagt man blir når noe sånt rammer en; man er ikke i stand til å tenke en enkel tanke fra A til Å uten at det glipper på midten, og man har glemt hva det var man begynte å tenke på i utgangspunktet.

I den situasjonen skal man som selvstendig næringsdrivende slåss mot NAV og mot de mest arrogante saksbehandlere og systemer som tenkes kan. Da jeg i mars det påfølgende året var i møte med min saksbehandler, foreslo hun i fullt alvor at jeg kanskje kunne drive med teknisk support på telefon - siden jeg var hjemme uansett!

Jeg vil anføre at jeg faktisk har embetseksamen (filologi/statsvitenskap) men er en digital kløne. Hva verre var, er at jeg etter hjerneblødningen satt med "huet under armen og armen i bind" og ikke klarte å forsvare meg mot det komplette idioti.

For å gjøre en lang historie kort:

Jeg fikk Fylkesmannens hjelp til advokat. Det ble oppvask. Ledelsen på Sætre måtte gå. OBS! Dette ble anført i et brev fra NAV til min advokat som en grunn til at jeg kanskje kunne tenke meg å fortsette å være under (dengang) NAV Hurum. Jeg sa tvert NEI - og insisterte på å få skifte NAV-kontor.

Det fikk jeg. Da var jeg forlengst ute av sykemeldingen, og har aldri vært i nærheten av NAV verken her eller der siden.

Tilbake til sykemeldingsperioden: Midt mellom to store hjerneoperasjoner kom sommeren. Jeg var blitt avspist med et så latterlig lavt beløp at jeg var nødt til å «friskmelde» meg for å prøve å få noen inntekter.

Frisk? 6-7 måneder etter hjerneblødningen hadde jeg fortsatt langt under halv hjernekapasitet, men jeg regnet med at det ville lønne seg uansett: Verre enn det skambeløpet jeg var blitt avspist med kunne det uansett ikke bli. Med hjelp fra venner, kjæreste og snille naboer holdt jeg det lille galleriet mitt åpent. Deltok på messe med en sykepleiervenninne sittende ved siden av.

Etter hjerneoperasjon nr. 2 utpå høsten fikk jeg vite at de ville trekke 16 dager nok en gang før jeg fikk utbetalt noe som helst.

Men det er fordeler med alt: Jeg fikk jo så lite uansett, at det spilte svært liten rolle!

Mot alle odds kom jeg meg på fote igjen, og det har vært full fart igjen de siste årene – i inn- og utland.

Våre store statsinstitusjoner gjør aldri noe galt. Når hårreisende forhold blir avslørt, heter det bare at "de har et forbedringspotensial" og "skal se på rutinene sine".

Vi ser lite til dette mystiske potensialet - det glimrer med sitt fravær i både NAV, Mattilsynet, Politiet og andre etater. (Posten gidder ikke engang å late som). Det humper og går til neste skandale. Sånn går det, når ingen i bunn og grunn må stå til ansvar for noen ting lenger. Danskene har et dekkende ord for dette:

Stafettpinnesamfunnet.