Mustafa Hasan er ikke en feilvare

SMERTELIG: Artikkelen i RHA, torsdag 26. november, om Mustafa Hasans skjebne, smerter meg å lese, skriver Asle Lien i sitt innlegg.

SMERTELIG: Artikkelen i RHA, torsdag 26. november, om Mustafa Hasans skjebne, smerter meg å lese, skriver Asle Lien i sitt innlegg. Foto:

Av

Mustafa Hasan er ikke en feilvare, ikke et produkt; han er faktisk et menneske av kjøtt og blod.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Det hjelper fint lite hvor flott kaken er utvendig, hvor fint den er pyntet, hvis innhold og smak er forgiftet

Artikkelen i RHA, torsdag 26. november, om Mustafa Hasans skjebne, smerter meg å lese. Norge, landet som lever på «melk og honning» - landet som regjerer over de beste velferdsgodene, den laveste arbeidsledigheten, blant de beste på korona- og smittevernstiltak i verden, blant de beste helsetilbudene i et globalt perspektiv, vi som har et skoletilbud til alle; det norske folk som viser en fantastisk giverglede hvert eneste år i TV-aksjonen, noe som gjør meg stolt nettopp å være borger av nasjonen Norge.

Men stoltheten flasser veldig fort av når jeg leser om saken med den 18 år gamle Mustafa Hasan i RHA, som har bodd nesten hele sitt liv i dette landet, i hvert fall den delen av livet hvor hukommelsen har nådd bevisstheten. Helt fra han var fem - seks år og frem til i dag, hvor han er 18 år, har han blitt en stolt borger av nasjonen, hvor han helt sikkert ser at vi lever opp til det jeg skriver innledningsvis. Men, plutselig, revner alt han har bygget opp, av vennskap, av kultur, av språk, av nettverk, av troen på nasjonen han frem til nå har hatt så tiltro til, som nå ikke er verdt noen ting. Det hjelper veldig lite hvor flott kaken er utvendig, hvor fint den er pyntet, hvis innhold og smak er forgiftet.

Hvorfor skal et barn lide for morens uriktige opplysninger

Jeg velger å ikke kalle moren en løgner, men vil heller kanskje si: hun har kommet med uriktige opplysninger. Kanskje man må til bunns i hvorfor hun valgte å ikke fortelle den hele og fulle sannhet. Kan det eksempelvis bygges på språkproblemer, kan noe så enkelt, men allikevel komplisert, som kroppsspråk ha vært en medvirkende årsak, altså misforståelser. Eller om hun har gjort det bevisst, fordi de har vært i en desperat situasjon, og derfor valgt å spissformulere seg, og med troen på at et opphold, med hennes versjon av historien, ville være mer sannsynlig. Sant nok så vet jeg jo heller ikke hva som «løgnens» kjerne er. Men kimen kan like godt være språket, det kan selvsagt også være i desperasjon. Uansett, det føles som brudd på all logikk, all fornuftig tenking har blitt satt til side, Mustafa blir ikke sett på som et menneske, men en «feilvare» som nå må returneres, et dårlig «produkt.» Det er nettopp dette som gjør det hele så vondt, så smertelig, Mustafa blir behandlet som en vare, ikke som et menneske. Og det at han skal lide for morens uriktige opplysninger da de kom til landet, er like lite logisk som at jeg skal straffes for naboen lovovertredelse - fordi jeg tilfeldigvis var nabo på det tidspunktet overtredelsen skjedde.

Har vi virkelig hjerte til dette?

Jeg har blitt kjent med at UNE vel er øverste organ, og at det er de som skal dømme (bare ordet i seg selv er så grusomt) i slike saker, men det må jo være noe vi som kommune, vi som medborgere, kan være med på å påvirke i denne saken. Jeg sendte i går, samme dag som artikkelen sto på trykk i papiravisen, en henvendelse til ordfører Lene Conradi og leder av Asker SV og kommunepolitiker Martin Berthelsen, og sjelden har jeg fått så kjappe svare; fra begge to. Og, heldigvis, svarene bærer bud om håp, om engasjement - og historien er like hjerteskjærende for vår ordfører og de aller fleste av våre politikere, som den er for oss som medborgere. Saken blir, så langt jeg forstår, tatt opp i Stortinget.

Lyspunktene finnes, heldigvis.

Allikevel er det noe som gleder oppe i det hele, nemlig Julia Lysgaard Shirazi sitt engasjement, hvordan hun har tatt tak i denne saken og omfavnet Mustafa og familien, for om mulig å gi dette en lykkelig utgang. Tatt initiativet til å fremme saken også på bidra.no - hvor det allerede nå, i skrivende stund, har kommet inn rundt 250.000 kroner. Det er nettopp sånne som Julia som gir oss håp, som gir oss troen på at det er mulig å hjelpe. Mustafa, som praktisk talt har bodd her hele sitt liv, at han skal sendes «tilbake» til et land hvor han hverken kan lese eller skrive språket, og knapt nok forstå det; et land hvor han ikke kjenner noen, et land som for ham er nesten like fremmed som det er for oss. At Mustafa, som er i bunnløs fortvilelse, skal rives vekk fra venner, fra det nettverk han har, fra den kulturen han kjenner, fra all skolegang han har lagt ned, og sendes ut i det totalt ukjente, er ikke en nasjon som Norge verdig. Jeg velger å si nasjon, fordi det sitter politikere på Stortinget som kan påvirke Mustafas skjebne, hans fremtid.

På vegne av Asker kommune, på vegne av folket i Asker, kommunestyret, ordfører, varaordfører, så håper jeg dette er en sak som lar seg løse, og da mener jeg selvsagt lar seg løse til Mustafa Hasans fordel. At han selv kan velge hvor han vil bo, Norge eller Jordan, som jeg mener, i denne saken, er hans rett som menneske. Jeg kjenner ikke FNs barnekonvensjon inngående, men i artikkel 12 står det tydelig skrevet at barnet (Mustafa var barn på det tidspunktet vedtaket om hans rettighet til opphold ble kunngjort) har rett til å bli hørt og at barnets uttalelser skal gis behørig vektleggelse. Det kan umulig være gjort i denne saken.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken