Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Frida Bjerkelund født 31.7.1997, død 26.april 2017.
Lykken var stor en sommerdag for snart 20 år siden da du Frida kom til verden. Kjetil, Christina og Tim ble stolte storesøsken, Robin en stolt fetter og jeg en kjempestolt tante. Du sjarmerte alle og ble nok litt bortskjemt, det var alltid en av oss som tok deg i forsvar om du gjorde noen rampestreker. Dette forstod du tidlig, og brukte det der du kunne.
Ettårsdagen din ble ikke som den burde blitt. Bare fem dager tidligere døde pappa'n din. Men vi klarte å få til en liten feiring for deg. Helt fra du var liten var du god og snill.
Men du hadde også temperament, særlig når ting virket urettferdig. Bildet som stadig dukker opp er når du skulle vise at du var veldig morsk. Da knyttet du nevene, rynket øyenbrynene og trampet det ene benet i gulvet. Da måtte vi høre på hva du mente. Vi klarte ikke annet enn å le, selv da var du søt.
Husene vi bodde i lå tett i tett ved siden av hverandre, så kontakten ble veldig nær. Du var daglig på besøk og overnattet jevnlig. Rommet mitt anså du som ditt rom. Robin og Tim hadde ingen adgang der. Jeg måtte love at ingen andre sov på det rommet når du ikke var der.
Når du la deg om kvelden måtte jeg ligge ved siden av deg og holde deg i hånden hele tiden, mens vi hadde dype, hemmelige samtaler om ting du opplevde i hverdagen og andre ting du funderte over. Du var så liten og vever, men samtidig så klok og årvåken på ting, langt mer enn din unge alder skulle tilsi.
Du lurte ofte på hva pappa gjorde når han var i himmelen, men var også sint for at han ikke kunne komme ned til deg, for du savnet han jo så veldig. Vi fant som regel en løsning på hvorfor ting var som de var og som du godtok før du sovnet med hånden din trykt plassert i min, sånn lå vi helt til du sov ordentlig godt. Prøvde jeg å slippe hånden din før det, våknet du.
Jeg kan ennå kjenne den lille hånden din i min. Om morgenen ble jeg vekket av en liten hånd som forsiktig stryker meg over kinnet og en lav stemme som forsiktig sier «tante Aja», nå er jeg våken? En bedre måte å bli vekket på finnes ikke. Dette er gode minner jeg i all tid har hatt med meg i hjertet. Jeg er heldig som får ha disse minnene om deg, Frida.
Så kommer en tid hvor du og familien din flytter langt vekk og den daglige kontakten forsvinner. Savnet etter dere var enormt, vi følte at vi også hadde mistet dere. Dette var en vond tid. Noen ganger kom du og Tim på besøk til bestemor og bestefar, da kom dere også på besøk til meg, disse helgene holdt oss alle oppe. Det første du sjekket var om noen hadde brukt rommet ditt. Helgene gikk fort da mange ville hilse på dere. Veien hjem igjen var lang, dere to små ble satt på bussen for en lang busstur hjem. Så flinke dere var.
Gleden var stor når dere flyttet tilbake til Hurum. Du begynte på skolen her og fikk mange nye venner. Og vi var heldige som fikk oftere kontakt.
Konfirmasjonen din ble en flott feiring. Gjestelisten var det du som stod for. Og sammen med mamma hadde dere lagd et nydelig og velsmakende koldtbord. Marsipankaken var det du som hadde lagd. Kjempegod og flott pyntet. Du skinte om kapp med solen, for dagen hadde blitt akkurat som du ønsket. Hele familien samlet. En flott dag vi alle minnes. Du var så fin i den lyseblå kjolen din.
I fjor høst ville du at jeg skulle søke samme skole som deg. Du synes det ville være fint, så kunne vi gå på skolen sammen. Da det ikke lot seg kombinere med jobben jeg hadde kunne jeg ikke det. Du hadde et stort hjerte for andre rundt deg.
Det at du, og senere med Kevin, kom på besøk hos bestemor og bestefar har gledet dem utrolig mye. Julebesøk og samtalene rundt kjøkkenbordet hvor du fortalte om skolen, jobb og planene for livet med Kevin var så fine.
Dere skulle kjøpe hus. Du ønsket aller mest at dere skulle finne et småbruk. At dere ikke skulle få oppleve dette sammen gjør veldig vondt. Dere var så fint et par, så trygge på hverandre. Det dere to hadde sammen må ha vært det man kaller ekte kjærlighet.
Jeg velger å tro at pappa 'n din har tatt godt imot deg, og at du serverer flotte kaker og dere prater i vei.
Den lune latteren din og minnene om deg har jeg gjemt godt i hjertet mitt, de vil alltid være med meg
Tante Anne