Hvordan kan du som mor ikke vite at ditt barn mobber?

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Jeg har lenge tenkt på hvordan jeg skal formulere dette. Jeg har tenkt på hvordan jeg skal nå fram med et budskap som er så altfor viktig for meg. Denne saken vil bli vinklet fra en hjelpeløs søsters perspektiv.

DEL

MeningerJeg skrev en tekst i RHA for en stund siden. I saken hadde jeg skrevet om min søster. Min søster som ble mobbet fra barnehagen til videregående, og det har enda ikke sluttet. Nå er hun lærling. Hun er fremdeles maktesløs mot mobbingen.

Jeg tenkte at det skulle bli med bare denne saken. Det var frem til jeg leste kommentarfeltet.

For pen til å bli mobbet

Moren til en av de verste mobberne kommenterte: «Hun kan umulig ha blitt mobbet, det er hun altfor pen til, jeg har ikke hørt noe om dette før».

Jeg stilte meg selv spørsmålet: «Hvordan kan du som mor ikke vite at ditt barn mobbet, hver bidige dag i flere år?».

Hvor er lærere? Hvor er foreldre? Hvor er barnevernet? Hvor er vi mennesker som faktisk kan stoppe dette? Jeg ber foreldre om å våkne opp.

LES OGSÅ: Dette mener politiet må til for at unge skal få det bedre (pluss)

Ikke vær godtroende

Jeg tviler på at du mor og du far visste om at sønnen deres slo pusten ut av søsteren min på vei hjem fra skolen. Jeg tviler på at du mor, og du som far, visste at deres datter sa så stygge ting til søsteren min. Du ville ikke trodd det som kom fra din datters munn.

Ikke vær for godtroende, tenk deg om og gjør noe. Skolen er ikke mobbefri. Vi har mobbeofre som står opp for andre mobbeofre, det burde dere ikke trenge, kjære dere. Du som blir mobbet fortjener en som står opp for deg.

Jeg bare satt der

Men jeg har nå innsett hvor JEG burde steppet inn. Hvor JEG kunne gjøre en forskjell.

Jeg hadde en i klassen. La oss si han het «Brage». «Brage» var alltid alene. Han ble mobbet på lik linje med min søster. Jeg husker en mobbeepisode i fjerde klasse. Det var friminutt, og alle satt på hver sin pult. Jeg hørte noen i klassen begynte å rope «Bragelus, Bragelus, Bragelus». Det ble skreket høyere og høyere, og hele klassen skrek det til slutt.

Jeg skrek det ikke, men jeg bare satt der. Latet som ingenting. Brage begynte å gråte og stormet ut av klassen. Hvorfor reiste jeg meg ikke å stoppet det? Hvorfor løp jeg ikke å hentet en lærer? Jeg skulle gitt alt jeg eide og hadde for at noen skulle gjøre det for min søster.

Jeg har vokst med årene, og den dag i dag vet jeg at jeg ville reist meg, eller søkt etter hjelp. Det hadde ikke trengt å være for en jeg kjenner. Jeg som en hjelpeløs søster, som et vitne til den groveste mobbingen, vet hva det betyr for en som står på sidelinjen, men som ikke kan gjøre noe for å hjelpe.

LES OGSÅ: Vanskelig å oppdage når barn har dårlig syn (pluss)

Vi kan alle gjøre noe

Vi alle kan gjøre noe. Det har gått noen år siden jeg så Brage sist, og jeg ønsker å sende ham en melding. Si unnskyld for at jeg aldri brøt inn, og heller satt og så på.

Flere av de som mobbet søsteren min som verst jobber der jeg handler mat. Jeg kjenner raseriet bygger seg opp når jeg går inn i butikken. Når du slår inn brødet i kasseapparatet lurer jeg alltid på: «husker du at jeg er søsteren til hun du kalte de styggeste ting, hun du beglodde med stygge blikk, hun du satt og pekte og lo av på bussen, angrer du? Vurderer du å si unnskyld?»

For det synes jeg du skal gjøre. Jeg vil si til enhver mobber, og også hvert enkelt menneske, visste du at mobbingen varer evig? Om en du er glad i dør, vil det sette spor i deg for alltid, på lik linje som mobbing. Vi kan ikke stoppe døden, men vi kan stoppe mobbingen. DU kan stoppe mobbingen.

Det er heller aldri for sent å si unnskyld.

Artikkeltags