Svanhild Rohdin - en dimensjon

 Svanhild Rohdins utstilling blir her anmeldt av dikter Petter Schramm.

Svanhild Rohdins utstilling blir her anmeldt av dikter Petter Schramm. Foto:

Av
Artikkelen er over 8 år gammel

Dikteren Petter Schramm fra Røyken har anmeldt Svanhild Rohdins utstilling i Slemmestad kirke.

DEL

Noen lukker rommene rundt sine bilder, andre splitter det i forutbestemt kraft, atter andre igjen åpner det tiltettede bilderom med satsninger av kolorittens og konturenes egenart. Svanhild Rohdin er en romåpner og en palettlysets formgiver utover det tilvante og kjente rissmønster i figurasjonenes faste veggpryd. Hennes overvekt av utemmete ansikter med deres psykologiske arr av hverdagsdimensjon og global sansningseffekt nærmer seg splittelsen mellom ansiktene delt opp i tenkning, religion, kjønn og ren kunstnerisk bredde, med søkning innover mot det treffpunkt, der ansiktene som kloder lener seg mot oppdelte vibrasjoner av nattarr og dagskygger, hvor mennesket leverer sin mime og sine hudspråk til utenverdenen der speilet av kunstnerinnens riss omkring anatomiske psykologdrag som hever konturer og kunstnerisk styrke mot det stille hudvarme preg av forståelse for mennesket, der det fungerer innenfor en ramme av klar koloritt og utstrakt skyggestram sansning.

Svanhild Rohdins utstilling gir mennesket tilbake den hverdagslighets høytid fargekjønnet i jordkolorittens duggvare konturkamp gir håndbragt til flater og dimensjoner, ytterpunkter og perspektivhorisonter bortenfor det penselen og fargestreifet manifesterer. Her er det derimot snakk om en ungskapende kunstners forsirende håndlag med de begreper som ansikters og kroppers flyktige tanke flimrer ned i en jettegrotte av krefter og ildsitringer der fargenes fenomenologi risser seg gjennom tankepupillene, og ned til det grunnfjell som er Svanhild Rohdins runeverden av den menneskeformede lys og lydømme skikkelsesmembran av ren og ubesmittet fargesymfoni.
Denne utstillingen viser bare en del av hennes formskala, men med hudseil over rommets avstander fanger den godt inn snetralpunktene i en stadig villvoksende ung kunstners kjølvannstripe av stormlykter på utværene av det menneskelige fyrtårns streiflys over ofte sårtolkede sinn.
Men denne kunstneren tolker det både i lukkete streifdunkle katakomber og i åpent steppeland hvor den blødende og stille lyttende horisonten av nærhet og pupillstyrke er herskende.
Hun er en ung kunstner langt utover det kvinnebestemte; hun vibrerer seg ut av morgendemringen og legger seg inntil en sitrende pensel av skoger og storbyer og duggsarte øyerom der det ytterst levende fargerop synker ned i elvemunningene og tatoverer betongen og til sist står som en akse gjennom fargeornamentet i menneskets stemme.
En stemme som skal levere kroppsbrannen videre til ukjente verdeners gliding inn i dimensjoner som hennes hender har i sine hulninger av musikk og søvn og stålreiste høyspentmaster der vimpler av palettmakt, sprenger vinger av glassdirrende skjønnhet over alle grødelandskaper der kunsten slår rot i varmen fra lysets verdenshjul.

Artikkeltags