- Før dynamitten kom skjedde det ikke så mye

 – Dette er det eldste bilde jeg har sett fra Sætre, forteller Jan Richardt. Legg merke til Ekegården (Losen) slik den så ut før den ble bygget om til sveitserstil, slik den var da den brant i mai i fjor. (Bildet er utlånt av Ivar Svare)

 – Dette er det eldste bilde jeg har sett fra Sætre, forteller Jan Richardt. Legg merke til Ekegården (Losen) slik den så ut før den ble bygget om til sveitserstil, slik den var da den brant i mai i fjor. (Bildet er utlånt av Ivar Svare) Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Det sier Jan Richardt, lokalhistoriker og Sætre- innfødt. Før dynamittfabrikken bodde det rundt 40 mennesker på tettstedet.

DEL

– Det skjedde egentlig ikke så mye på Sætre før dynamitten kom, sier lokalhistoriker Jan Richardt, som i høyeste grad er innfødt sætreboer.
– Jeg har røtter fra Sætre tilbake til 1500-tallet sier han.

Følg RHA på Facebook

«Sætre»

Navnet Sætre kommer fra det norrøne ordet «setr» som betyr bosted. Det var gården Sætre som var utgangspunktet for navnet, og den kan følges helt tilbake til vikingtiden.
Etter Svartedauen ble gården lagt øde og ble kalt Sætre-ødegård.

Gården ble også kalt «Mørk» fra det norrøne «mork» som betyr skog. Tronrud var også et navn som ble brukt. Bruket lå under Tronstad fra 1586 men var eiet av kongen. Bruket var på mange hender i årene som fulgte.

Før dynamittfabrikken ble anlagt, bodde det ca. 40 mennesker fast på Sætre. Dette kan vi lese ut av folketellingen i 1865 og 1900. I tillegg til bøndene var det også registrert husmenn og tømmerhoggere.

Sagene

Sætre-sager har vært drevet i Sætreelva i lang tid.

– Sannsynligvis siden 1500- tallet, sier Richardt.

På 1700-tallet var dette det største sagbruket i Hurum. I 1839 var det to kverner og to sager i drift under Sætre bruk. Sag og tømmer har vært den viktigste næringen i Sætre gjennom flere hundre år.

Damvokteren som hadde ansvaret for å slippe på vann når sagene og møllene skulle gå, bodde i Damstua ved Mørkvann.
Arbeidet var sesongbetont på våren og høsten, da det var høy vannstand i elven.

Det var også en tømmerrenne herfra og ned til sagene ved Snekkerbua. Den siste sagen på Sætre ble revet i 1953, etter at taket hadde rast sammen på grunn av snø.

Bruket

Som på mange andre steder i Norge handlet bosettingen i stor grad om jordbruk. De fleste av de 40 bosatte på Sætre var bønder. Sætre-gården og Grytnes ble trolig ryddet i vikingetiden. Så ble Sætre-gården solgt til Anders Haneborg. Han kom opprinnelig fra Aurskog-Høland.

– Han rustet opp mølle og sag i Sætreelven og drev ganske stort, forteller Richardt.

Mølledrift er sannsynligvis enda eldre enn sagdriften. For det kan dokumenteres at det har vært drevet kvern i Sætreelva siden 1200-tallet. men møllebruk i stor stil ble det ikke før på 1700-tallet.

Da kom kundene fra Nesodden, Drøbak, Hvitsten og fra Sætre.
Mølla var i drift til tidlig på 1900-tallet og ble revet en gang på 1920 – tallet.

Sveitserstilen

Sønnen til Anders Haneborg, Odd, reiste til Tyskland for å studere. Han kom tilbake med en ingeniørutdannelse og en forkjærlighet for sveitserstilen.

– Det som mange i dag kaller Losen og som brant i fjor, var opprinnelig et tømret hus med svaleganger, forteller Richardt.

Huset var våningshus på den gamle gården og het opprinnelig Ekegården. 


Odd Haneborg bygget om huset i sveitserstil, og slik sto huset til det brant i fjor.


Dynamitt

Bortsett fra saga og mølla skjedde det ikke stort på Sætre. Det skulle endre seg drastisk.

For i 1876 startet Norsk Sprængstoffindustri A/S opp en dynamittfabrikk på Engene under navnet Niytroglycerin Compagniet A/S. Befolkningen øket raskt, bygda fikk postkontor og butikker.

Av de 500 som bodde i Sætre i 1900 levde to tredjedeler av fabrikken. De fleste som ble registrert som innflyttere er registrert som «fabrikkarbeidere» og «fabrikpiger». Det var blant annet mange såkalte «tullepiker» som jobbet ved fabrikken. De fikk dette navnet fordi de pakket dynamittpatroner inn i papir dekt med parafin.

Manuell produksjon

Produksjonen var stort sett manuell og skapte ubehag og helseplager. Årsaken var nærkontakt med farlige kjemikalier og gasser. Reaksjonene var hodepine og kvalme. Den første tiden stoppet de profunksjonen om sommeren. Da la noen av arbeiderne dynamitt under svettereimen på hatten for å unngå å få hodepine igjen da arbeidet startet opp. Misfarging av hår og tenner som datt ut var også vanlig.

Brannen

19. mai 1919 skulle ha vært en vanlig arbeidsdag på sprengstoffabrikken på Sætre. Den ble ikke det.

Rundt klokken ni om morgenen tok det fyr i treullen som var pakket rundt noen syreballonger i salpeterlageret. Brannen spredte seg veldig raskt. Etter en kort stund tok det fyr i fundamentet til en tank som inneholdt Trinol. Den eksploderte, og brennende materiale ble slynget ut over et stort område.

Brannen spredte seg til andre bygninger og skogen tok fyr flere steder. Trykket fra den voldsomme eksplosjonen gjorde at flere hundre vindusruter ble knust.
Det brøt ut panikk og folk rømte husene sine.


Forgjeves

Arbeiderne forsøkte å slokke alle brannene, men mislyktes. De hadde kun bøtter og håndpumper. Etter å ha fått hjelp av mannskapene ved Oscarsborg, klarte de å få kontroll over ilden rundt klokka 18.30 om kvelden. Da hadde 100 mann kjempet hele dagen mot ilden.

Åtte mennesker døde i ulykken, mens 22 ble hardt skadd. Totalt ble åtte bygninger mer eller mindre ødelagt.

Det har vært flere eksplosjonsulykker ved fabrikken. I 1934 eksploderte en blandemaskin for dynamitt og fire mennesker omkom. I 1940 døde åtte mennesker da en dynamittpresse eksploderte. Seks av de åtte var unge kvinner.

Det var ikke alle som lot seg identifisere så de ble lagt i en fellesgrav på Kongsdelene kirkegård.
Den opprinnelige fabrikken er i dag den eldste bevarte dynamittfabrikken i verden. I april 2009 ble den midlertidig vernet av Riksantikvaren.



Krigen

De var to fangeleirer for russiske krigsfanger i Hurum under 2. verdenskrig. Den ene leiren lå ved Mørkvann. Denne leiren ble anlagt i 1942- 43. Her var det 200 russiske krigsfanger som hogg tømmer til knottfabrikken på Sætre.

Den andre lå nede ved brygga. Leiren ble bygget i 1943 og huset 100 russiske overløpere fra Vlasovs bataljon, altså ikke reelle krigsfanger. De var forlagt i tre brakker som ble bygget i hagen på Sætre gård.   

De som ble internert her, produserte generatorknott som ble brukt som drivstoff til biler. Knott var trebriketter på ca. 5 x 5 x 5 cm. Anlegget dekket omtrent hele området fra dagens bussterminal til Sætre brygge og besto av kappsager, kløveutstyr og flere tørke- og lagerhus. Det ferdige produktet ble sendt i sekker med rutebåten til Oslo.

Leiren ble raskt ryddet etter krigen, og ved utløpet av 1945 sto det kun igjen en lagerhall.


Innflytting

I dag er Sætre en blanding av gammelt og nytt. Og det har tidvis vært stor debatt om hvordan Sætre skal se ut. Tidvis har debatten også være svært opphetet. Etter at Kiwi-tomta brant, har det også vært mye diskusjon om hvor næringsområdene skulle ligge, helt til Nærsenteret ble bygget samtidig med det nye rådhuset.

Siden Sætre er det tettstedet i Hurum som ligger nærmest Oslo, så har det vært en tilflytting av pendlere.

– Det er ikke ofte jeg treffer på en ekte innfødt Sætre-beboer. Vi pleier å si at du ikke er innfødt før du har bodd her minst to generasjoner, sier Richardt og ler.


Kilder; «Katastrofen ved Engene dynamittfabrikk, samt «Veien fra Sætre til Midtskauen» av Jan Richardt.
 

Artikkeltags