Den store istiden

ISFRAKT: Nærsnes-is losses i en europeisk havn. (Foto: Røyken Historielag)

ISFRAKT: Nærsnes-is losses i en europeisk havn. (Foto: Røyken Historielag) Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Det handler mye om vann i Nærsnes historie. Både flytende vann og iskaldt hardt vann.

DEL

Det var ikke Slemmestad som var det store tettstedet i Røyken på 1800-tallet. Og selv om både Spikkestad og Røyken sentrum har opplevd en stor vekst den siste tiden, var heller ikke de størst i bygda for 150 år siden.
– Før industrien kom til Slemmestad, var Nærsnes det største tettstedet i Røyken. Og det var sjøveien som gjorde stedet stort, forteller lokalhistoriker Terje Martinsen.

Følg RHA på Facebook

Skip

Navnet Nærsnes kommer trolig av utrykket Nerids Nes, noe som kommer av det eldgamle mannsnavnet Nerider eller Nerid.
– Fra 1850 til 1890 var Nærsnes et stort sjøsted, sier Martinsen.

I denne perioden ble det bygget rundt 50 seilskuter i Røyken.
Da skipsfarten fikk medvind fra midten av 1800-tallet, ble det forretningsmessig interessant å bygge skip.
Christian S. Morberg var en av skipsbyggerne. Han ble født i 1810 på gården Myrene på Tronstad i Røyken. I 1833 ble han gift med Oline Adamsdatter Nærsnes. Hun kom senere til å involvere seg i mannens forretninger, fordi han verken kunne skrive eller lese.

Morberg begynte å bygge båter allerede i 1844, men det var mest jakter og prammer. De såkalte «Morberg jaktene» hadde ord på seg for å seile godt.
I 1844 gikk han i partnerskap på med Gabriel Flater og skipsreder Risting fra Oslo. Men fra 1855 startet han opp for seg selv.

Istiden

I tillegg til skipsfarten har is spilt en viktig rolle i historien om Nærsnes. I indre Oslofjord skulle kommunene i øst og vest eksportere store mengder med is. Det var spesielt Nesodden og Frogn på østsiden og Asker og Røyken på vestsiden. I 1852 var Martin Blakstad, gårdbruker på Nordre Blakstad i Asker i ferd med å sikre seg rettigheter til isdrift fra naturlige tjern. Han gikk i partnerskap med kjøpmann Christian Møller i Drøbak.

De forsøkte å få med seg brødrene Ludvig Adamsen Baarsrud og Gabriel Adamsen Klemetsrud med på å hente isen fra Bårsrudtjernet og fraktes ned til Nærsnestranda hvor den skulle lagres i ishus til den skulle skipes ut. Dette ble ikke noe av, og grosserer og iseksportør Søren A. Parr fra Drøbak ble etter hvert enerådende på ismarkedet i Røyken.

I 1854 gikk den første islasten fra østsiden av fjorden til England. Snart drev Parr isanlegg både i Nesodden, Asker, Røyken og Hurum.

Isdammene

Mange så mulighetene til fortjeneste på denne bransjen. På slutten av 1800-tallet kunne fortjenestene være eventyrlige. Men det kunne også svinge. Prisene kunne variere fra 26 kroner til 60 øre per tonn. Langs Oslofjorden ble det anlagt mange kunstige dammer, hvor naturlige bekkefarer gjorde det mulig.

I Røyken ble den første dammen laget på gården Morberg i 1866 av Christoffer Larsen som hadde kjøpt gården i 1844. Han ble hetende Christoffer Larsen Morberg.
I alt bygget han tre kunstige dammer på sin eiendom. To av dem ligger Sør for gården like ved Sundbyveien. Den tredje er nesten gjengrodd. Herfra ble isen skipet direkte om bord. Fra to av de andre dammene ble det bygget vei ned «Krokkleiva» til Nordsstranda i Nærsnesbukta. Isen ble fraktet med hest og slede ned de bratte og svingete bakkene.

I 1867 ble det inngått avtale om å bygge det som senere skulle hete Schwartsdammen. Den ligger mellom Søndre og Nordre Nærsnes. Også nord for Nordre Nærsnes ble det bygget en mindre dam.

Baarsrud

Isfeberen bredte seg. Og Thorvald Baarsrud skulle bli den store isbaronen på Nærsnes. Han kjøpte Søndre Nærsnes gård og hadde lagt seg opp kapital fra sjølivet tidligere. Da han gikk i land hadde han sikret seg rettighetene til nesten hele Bårsrudtjernet. I 1890 anla han to store isdammer nærmere Nærsnesbukta. De ble kalt nydammene og ligger der fortsatt.

På Bråtanløkka ble det også anlagt to dammer. Og to mindre dammer ble bygget på Ramton.

Etter utbruddet av 1. verdenskrig i 1914 sank etterspørselen etter naturris. Men fremdeles ut på 1920 – tallet kunne isen være god butikk. Fiskerne brukte is til fangsten om bord i båtene. Den siste islasten gikk fra Røyken i 1961. Inge Baarsrud, en etterkommer etter Thorvald, var med å laste den.

Stein

Høykonjunkturer på slutten av 1890-årene skapte store etterspørsler etter byggemateriale. Store bybranner som for eksempel den i Drammen i 1866 og 1870, hadde fått myndighetene til så stille strengere krav til å planlegge byene og hva slags materialer de skulle bruke.

Stein og tegl var sett på som tryggere å bruke enn treverk i byer. Mange drømte om å tjene seg rike på å levere teglstein til Kristiania hvor det var stor byggevirksomhet. Det ble startet flere teglverk i Røyken blant annet i Spikkestad, Slemmestad og Hyggen. i 1899 bygde Thorvald Baarsrud teglverk innerst inne i Nærsnesbukta.

– Problemet med Nærsnes var at det ikke finnes så mye leire der forteller Martinsen.

Da de bygde teglverket kostet det 100 000 kroner, noe som tilsvarte årslønna til mer enn 450 tjenestefolk. Baarsrud drev dette til omkring 1910, men på grunn av nedgangstiden var det ikke så mye aktivitet. Teglverket ble nedlagt i 1920.

«Steen Export»

Steinindustrien i Røyken handler ikke bare om Røyken-granitten. I 1875 inngikk Hans Hansen på Nordre Nærsnes en avtale med Paul L Schwartz og Kjeld Flood om å leie bort en del av sin eiendom til steinindustri.

De to startet firmaet Nærsnes Steen-export Compagni og tok ut stein til broleggingsstein innerst i Nærsnesbukta. Folketellingen for 1900 viser at det bodde flere steinhoggere på Nærsnes.

Innerst i bukta kan man faktisk finne spor fra bruddene. Mange av steinhoggerne kom fra Sverige.

Under 1. verdenskrig ble det slutt på steinhoggingen. Stedet ble brukt som «bunkers» kull som var for den norske marinen.

Jaktet på sølv

I 1869 kjøpte Charles Bamford eiendommen Stranda innerst i Nærsnesbukta. Samme året kjøpte han Søndre Nærsnes.

Selv om det var midt i den største «istiden» var det ikke isproduksjon som fanget Bamford interesse. For ifølge et gammelt sagn skulle det gå en gammel sølvåre fra Kongsberg som skulle munne ut i Oslofjorden ved Nærsnes. Denne sølvåra ville lorden finne. Så han satte i gang skjerping.

Både ved Sokka, Kirkerudfjellet og i Bødalen finnes det spor etter sølvjegere. De skjerpet etter sølvholdig blyglans men fant svært lite. Store tap og konflikter med grunneier var det magre resultatet.

Konflikt

Selskapet ville ikke betale erstatning til grunneier på 700 kroner. Selskapet hadde tilbudt seg å betale 500 kroner. Grunneier vant saken.

Gården Stranda på Nærsnes ville Lord Bamford behandle etter engelsk mønster. Han leide folk til å plukke kvister og kongler og renske opp iskongen. Gjerdestolpene skulle være like høye så de ble kuttet. Han ble betraktet som ganske eksentrisk av lokalbefolkningen.

Lorden innførte en egen katterase. Fremdeles finnes Bamfordkatter på Nærsnes. De har en sterk brunfarge.

Etter noen år på Nærsnes, solgte Bamford både Søndre Nærsnes og Stranda til Thorvald Baarsrud som skulle komme til å bli den største iseksportøren i bygda.


Kilder: «Røyken, bygda
og menneskene» av Terje Martinsen.
«Røyken bygd, før og nu»
av A. Killingstad

Artikkeltags