Ordføreren, karakterer og ideologisering av skolen

Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

Norsk skole er i sterk endring etter innføringen av reformen Kunnskapsløftet fra 2006, og det har foregått et tydelig skifte fra vektlegging av verdier som har vært sentrale for den norske fellesskolen i hele etterkrigstida som vekt på likeverdighet, demokrati, inkludering og oppøving av elever til å bli kritiske og reflekterte samfunnsborgere. Alt dette er nedfelt i Opplæringslovens §1, også kalt samfunnsmandatet. I stedet er det nå en sterk vektlegging på noen grunnleggende ferdigheter, og da særlig norsk, matematikk og engelsk som det også gjennomføres nasjonale prøver i. I Røyken vil Høyre og Kjølstad innføre karakterer i disse fagene fra 7. klasse selv om profesjonene, lærerne og skolelederne, og deres tillitsvalgte advarer sterkt mot dette fordi karakterer ikke gir noen informasjon om hvor elevene står i fagene og hvordan de skal komme videre. Man snevrer altså inn det som skal læres i skolen til noen få fag.

Kjølstad viser til forskning som viser at karakterer gir god informasjon, men han oppgir aldri hvor han har dette fra. Selv jobber jeg på Universitetet i Oslo med lærerutdanning og skoleforskning og har god innsikt i dette, men jeg har ikke sett noen som framhever karakterer som vesentlig når det gjelder utvikling og læring hos elever. Karakterer er kun summativ vurdering, altså en oppsummering av hvor eleven står etter endt løp i 10. klasse og etter 3. klasse i videregående skole. Den kjente svenske vurderingsforskeren Christian Lundahl har foretatt en omfattende studie av hvilken vurderingsform som virker best på læring hos elever. Han fant at det som har best effekt er å gi grundige skriftlige eller muntlige tilbakemeldinger, altså i tråd med konseptet Vurdering for læring (formativ vurdering). Å gi bare karakterer hadde negativ effekt for læring. Det som kom verst ut var å både gi skriftlige tilbakemeldinger sammen med karakter. Da ble eleven kun opptatt av tallet (karakter) som i stor grad fører til konkurranse mellom elevene.

Man burde altså redusere bruken av karakterer i ungdomsskolen og videregående skole i stedet for å innføre dette lenger nede i skolen. Kanskje Høyre og Kjølstad er så opptatt av karakterer fordi de skaper konkurranse mellom elever. De har jo også vært ivrige når det gjelder å innføre andre markedsorienterte konkurranseelementer i skolen, som bruk av incentiver eller belønning. I RHA 18. februar i år kan vi lese at kommunen har bestemt å belønne den skolen som gjør det best på nasjonale prøver ved å gi de en bonus på 50.000 kroner. Når skoleeier, altså politikerne, har fått et større ansvar for å rapportere om kvalitet i skolene sine til sentrale myndigheter, må de utarbeide et kvalitetssystem. I Røyken er det tydelig at det å gjøre det bra på nasjonale prøver i 3 fag er viktigst for kvaliteten, men når jeg leser resultatene fra de enkelte skolene på nasjonale prøver kan jeg ikke se noen vesentlige forskjeller på skolene.

Hvorfor da gi penger til Sydskogen når de andre er like gode, og hvorfor i all verden gis det ikke mer ressurser til den dårligste skolen slik at den blir bedre? Her er det tydelig at markedsmekanismer fra det private næringsliv innføres i skolen, men effekten av dette kan bli det motsatte – at de andre skolene føler seg urettferdig behandlet. Høyre og Kjølstad er derimot likegyldig til argumentene fra profesjonene som forstår skolen mye bedre enn politikerne, og dette er symptomatisk for norske politikere i motsetning til finske som er mer lydhøre for hva lærere og skoleforskere sier. Karakterutspill og bruk av incentiver som belønning er først og fremst ideologisk orienterte utspill som ikke har noen grobunn i den norske skolen som er bygd på andre verdier. Norske politikere bør ligge lavere og heller lytte til profesjonene, både i skolen og i helsevesenet. Ellers vil vi nok etter hvert se et opprør mot denne utviklingen.

Tor Colbjørnsen

Artikkeltags