Gå til sidens hovedinnhold

– Jeg er lei av alle som spør når «Maud» er ferdig til å vises fram og hvor det blir. Det er mye viktigere at vi gjør jobben skikkelig før hun stilles ut. Derfor sier jeg ikke noe om «når». Men jeg kan gjerne si masse om «hva», fastslår leder for Maud Returns Home-prosjektet, Jan Wanggaard. Prosjektlederen tilbringer dagene i havnen ved Tofte, der han arbeider med Maud-prosjektet sammen med Bjørn Myrann og Stig Pettersen.

Han viser til historien om et mannskap som startet med ti mann og etterhvert ble redusert til 6-7. Et mannskap som bodde tett oppå hverandre i syv år, adskilt fra resten av verden, og der samtlige hver dag skrev ned sine notater over dagens gjøremål og observasjoner.

– Hver og en av dem noterte alt de kom over og skrev ned observasjoner av is, strøm natur med mer. De hadde med seg alt de skulle trenge hjemmefra. De studerte dyr, stoppet ut fugler og ble kjent med inuittenes levesett. Det var fulle arbeidsdager på alle mann, fastslår Wanggaard.

Under oppholdet hadde mannskapet innarbeidede rutiner som ble fulgt til punkt og prikke.

Vekketider, måltider og arbeidstider ble nøye overholdt hver dag. Det samme gjaldt filmvisningen på lørdager og andre ukentlige sosiale sammenkomster. Alt er nøye dokumentert.

–Å gå gjennom notatene fra alle de involverte personene i Maudekspedisjonen, slik vi gjør nå, vil være en drøm for enhver sosialantropolog den dag i dag, smiler prosjektlederen.

– Jeg er lei av alle som spør når «Maud» er ferdig til å vises fram og hvor det blir. Det er mye viktigere at vi gjør jobben skikkelig før hun stilles ut.

Prosjektleder Jan Wanggaard

Roald Amundsens mislyktes i sitt mål om å drive gjennom polisen over Nordpolen, og forlot «Maud» etter kun fire år. Harald Ulrik Sverdrups vitenskapelige feltarbeid innen oceanografi og meteorologi under ekspedisjonen, ble derimot banebrytende for sin tid.

"Maud " versus "Fram"

Først kom vikingskipene, så kom «Fram.» Begge viste de vei for «Maud» når det gjaldt bygging av en båt som kunne stå imot isen.

«Maud» erstattet også «Fram», som ikke lenger var operativ i 1917. Hun ble bygget litt kortere og litt bredere enn sin forgjenger tretti år tidligere. Hun ble også rundere og mindre dyptgående. Samtidig fikk hun overta masten fra «Fram».

– «Maud» ble bygget nesten som en halvsirkel, slik at hun skulle kunne gå inn på grunnere vann enn den mer V-formede «Fram» hadde gjort. I tillegg fikk hun større volum og dermed bedre lagringsplass om bord. Det siste var viktig, ettersom hun skulle ha med utstyr og mat til et titalls menn for 4-5 år uten kontakt med andre. Amundsen var veldig nøye og grundig, og hadde erfaring fra tidligere polekspedisjoner, understreker Wanggard.

Det 120 fot lange og 40 fot brede skipet ble bygget for å tåle det meste. At hun med alle sine sår fortsatt viser byggetekniske detaljer er oppsiktsvekkende, mener fagkyndige.

– Hun er bygget i eik, som er det sterkeste treet. Mens andre skuteskrog ble bygget i to lag, hadde «Maud» tre lag, inkludert syv tommers plankehud. Spantene var av tre lag eik, forklarer Wanggaard.

Jan Wanggaard, Bjørn Myrann og Stig Pettersen jobber med Maud-prosjektet på Tofte.

100 år med historie

– Vi snakker om 100 års historie som skal hentes fram og bearbeides., understreker Jan Wanggard.

Dokumentasjonen fra mannskapets daglige notater fra dagbøker og feltarbeid skal settes sammen til en framtidig utstilling.

Prosjektlederen vil ikke svare på hvor polarskipet til slutt skal få hvile. Det er altfor mye som skal gjøres før dette, og som er langt viktigere enn nøyaktig sted for den endelige utstillingen og hvilen.

–Vi vil ikke pushe på og forhaste oss. Vi vil bruke tiden til å tenke nøye gjennom hvordan «Maud» og hennes historie lan presenteres på en best mulig måte.

– «Fram» og «Gjøa» ble ivaretatt på sin måte for mange år siden. I dag er en stor del av opplevelsene digitale. Vi må tenke utradisjonelt, men det liker vi. Det gjorde Amundsen også. Vi foretrekker også gjøre all jobben selv. Da har vi kontroll over alle ledd i prosjektet, understreker Wanggaard.

90 år under vann

Da polarskipet «Maud» skled ut fra beddingen og snudde baugen mot nord i Vollen 7.juni i 1917, spurte konstruktøren Christian Jensen seg selv:

–«Vil hun noen gang komme tilbake hit?»

Amundsen og besetningen på ni mann seilte nordover, med mål om å drive over polhavet og kanskje nå Nordpolen. Etter å ha brukt to år gjennom den isfylte Nordøstpassasjen, og enda et år fastfrosset i isen nord for Beringstredet, ga Amundsen opp Maud-prosjektet. Han ville heller prøve å reise nordover med fly.

I 2018, hundre år senere, skled «Maud» på nytt inn i Vollenbukta. At det aldrende og hardt prøvede skipet ikke seilte inn for egne seil eller maskin, er underordnet når man tenker på hvor stygt det så ut ti år tidligere.

I 2012 tok Tandberg Eiendom AS over eierskapet til Maud fra Asker kommune, som 21 år tidligere hadde kjøpt vraket for en dollar av Hudson Bay Company. Da hadde hun ligget delvis under vann i 80 år i Cambrigde Bay i arktisk Canada.

Roald Amundsen tilbrakte kun fire år om bord i «Maud» på sin ekspedisjon i nordvestpassasjen, før han skiftet fokus og rettet blikket mot å nå Nordpolen via luftveien.

Kapteinrollen ble nå overført til Oscar Wisting, men flere år med økonomiske problemer for ekspedisjonen gjorde at kreditorene tok hold i «Maud» da hun ankom Nome i Alaska i 1925.

Etter kun 14 år i tjeneste for det hun var bygget for, ble «Maud» solgt til Hudson Bay Company. Hun ble omdøpt til «Baymaud» og brukt til frakt av olje og tømmer, for så å ende opp som lagerplass og radisostasjon.

Vinteren 1930 sank hun mens hun lå i moringen, og ble liggende delvis under vann. I de neste årene ble det engang så vakre og sterke skipet strippet for inventar av Hudson Bay Company og av lokalbefolkningen som trengte tømmer til fyring . Hudson Bay Company brukte også tømmer fra skipet til å bygge varehus på land.

Den norske kapteinen Larsen besøkte stedet i 1935, og skrev han hjem om det begredelige synet:

«Restene av skipet ligger på siden ved land, og ligner en strandet hval..»

Restene av skipet ligger på siden ved land, og ligner en strandet hval.

Den kapteinen Larsen som besøkte stedet der "Maud" lå i 1935.

– Hun har det helt greit. Men nå vil hun hjem!»

Jan Wanggaards første møte med "Maud".

– Hun vil hjem!

75 år senere svømmer Jan Wanggaard mot det gamle skipet, og legger hånden på det røffe skroget under vann. Han vender blikket nedover, og overraskes over skipets store proposisjoner.

Wanggaard klatrer opp på den delen som ligger over vann, reiser seg, vinker og roper til sin kollega:

– Hun har det helt greit. Men nå vil hun hjem!»

I dette øyeblikket starter det lange og kompliserte arbeidet med å få polarskipet «Maud» hjem til Norge, slik hennes konstruktører hadde et håp om, men ikke nødvendigvis tro på.

Den største utfordringen med bergingen var monteringen av ballongene under bunnen av «Maud», for så å heve det 500 tonn tunge skipet opp til overflaten uten ytterligere skade. Men det uvanlig tunge ballongløftet gikk helt fint.

Ved hjelp av flåten «Jensen» og store ballonger blir hun sakte med sikkert slept vekk fra en tragisk og ufortjent skjebne i det iskalde arktiske vannet, med verdigheten i behold.

– «Maud» var selvpromoterende fra dag én, der hun lå på siden og hvilte alene på. Skrogsiden som hadde ligget ned mot bunnen var perfekt som en danseparkett! Det var kun siden som hadde ligget over vann, og blitt gnagd på av isen, som var skadet etter så lang tid, forteller prosjektlederen, som har fulgt «Maud» helt siden det første dykket i 2011.

Flyet "Kristine"

På land i havnen på Tofte står tre kontainere. De er alle fulle av ting fra «Maud», som skal renses og gjøres i stand til den framtidige utstillingen. To bygg er også under oppføring i havnene. Det ene er arbeidsverksted med tak. Det andre skal huse gjenskapningen av flyet «Kristine», som ble tatt om bord i 1920.

– Flyet skal stå i midten, så blir det en slags gangvei langs veggene med kart over ruta de seilte på veggen, forteller Wanggard og peker.

Prosjektlederen vil ikke avsløre for mye om de framtidige planene. Det er heller ikke bestemt hvor hun skal få sin endelig hvile. Wanggaard letter likevel litt på sløret:

–Vi ser for oss en åpen båt, der besøkende kan spørre om det de lurer på. Men det er ikke sikkert at det blir organiserte visninger. Vi ser også for oss en interaktiv utstilling der de besøkende kan «snakke» på tomannshånd med hvert av mannskapene og stille dem spørsmål. Opplevelsene og dokumentene vil sortertes både geografisk kronologisk og dato-kronologisk. Det er nok å gjøre, så vi kjeder oss ikke akkurat!

– "Kristine" skal stå i midten, så blir det en slags gangvei langs veggene med kart over ruta de seilte på veggen

Jan Wanggaard om flyet som ble brukt av Amundsen og ble lagret om brd i "Maud".

H. U. Sverdrup- vitenskapsmannen som endret verden

Maudekspedisjonen var riktignok mislykket i forhold til uttalte målet om å drive over polisen. Likevel, polekspedisjonen som mot alla odds dro av gårde midt under 1.verdensskrig, viste seg å bli blant de viktigste hittil i historien. Dette til tross for at «Maud» hadde flere uhell enn tidligere ekspedisjoner, og opplevde mer is enn Nansen hadde gjort. Amundsen ble først forsinket med ett år i isen, for så å kun seile 10 dager før han igjen ble isfast over vinteren.

Maud-ekspedisjonens viktigste resultat og bragder var de vitenskapelige data som Harald Ulrik Sverdrup samlet og bearbeidet under ekspedisjonen: Mye av dette arbeidet ble gjort etter at Amundsen hadde forlatt skipet.

Oceanografen, meteorologen og professor Sverdrup fra Sogndal sørget for å komme hjem til Norge med forskningsresultater og notater fra hver eneste dag under det 7 år lange oppholdet.

Forskningsrapportene var så omfattende at e bidro til å grunnlegge Norsk polarinstitutt. Sverdrup ble senere ansatt ved Geofysisk institutt i Bergen, og til Scripps Institute i San Diego i California, hvor han i en årrekke var direktør og forskningsleder.