Det finnes enkelte personer som kan omtales som «et gjennomført vakkert menneske.» Trine fortjener en slik betegnelse festet til sitt minne. Hun som strålte av empati og varme, av hjertelighet og omsorg, der hun alltid møtte deg med sitt meget behagelige vesen; brydde seg mer om hvordan andre hadde det, tross at hun selv var kreftsyk. Hun var besøksvenn til Tollef Larsson da han levde sine siste år på Klokkarstua bo- og omsorgssenter. Hun kunne være hos ham flere ganger i uka. Selv holdt hun en flott og vakker tale om Tollef da minnestunden for ham ble arrangert på Grønsand Gjestegård.

Selv ble jeg kjent med Trine for åtte - ni år siden. En tilfeldig kaffekopp på SOL Café. Vi kom enda tettere på hverandre i vårt felles engasjement i Sætre Gårds Venneforening. Med Trine kunne jeg føre de mest interessante samtaler, og hun var meget kunnskapsrik på mange områder. Hun var en person som ga av seg selv, og jeg satt lutter øre da hun fortalte om jobben i NRK og sitt liv som kunstner. Hver gang jeg traff Trine, om det var til en kopp kaffe på Sætre Gård, tilfeldigvis i butikken eller på andre steder i nærområdet, satte hun alltid av tid. Hun spurte bestandig hvordan det gikk med min far, og hun spurte med dyp oppriktighet.

Trine var kunstner, med utdannelse fra Kunsthøgskolen i Oslo, og i 2016 fikk hun Dan Anviks Minnepris; med andre ord en meget anerkjent kunstner. Men det var først og fremst som menneske jeg lærte å kjenne Trine. Hun var inkluderende i hele sitt vesen, som min kone, Heidi, sa: «for et omfavnende og nydelig menneske.» Hun ga alle oppmerksomhet med sitt blikk når hun fortalte, og et lyttet ditto når andre hadde noe å si.

Trine var ikke den som snakket høyest, og hun hadde iboende menneskekunnskap som egentlig er de færreste forunt. Hun visste å avpasse «farten» til dem hun snakket med. Jeg tror hun representerte noe som flott som «et menneske det er umulig å mislike.»

Nå har Trine sagt sine siste ord, og stillheten og freden har senket seg over deres mors minne, Vilde og Peter. Paradoksalt nok var det ikke sykdommen som tok liv av dette fantastiske mennesket, det var komplikasjoner med det som heter immunterapi. Dette som skulle gjøre hverdagen enklere og mer levelig. Slik gikk det dessverre ikke. Trine, som helt sikkert hadde flere lerreter å fylle og masse ugjort og usagt, døde uventet den 04. april, bare 75 år gammel.

Våre tanker går først og fremst til Vilde og Peter, til Trines mange barnebarn, og selvsagt også til to som har mistet sin flott svigermor.