Idar Edgar Bakke 29.10.1935 – 07.09.2022
Så har han forlatt oss, Idar Edgar Bakke, eller bare Idar, som vi i friidrettsgruppa kalte ham, og han forlot denne verden like stillfarent som han levde. Med høy grad av beskjedenhet, til tider unnselig, men hadde sine meninger, jovial og interessert, til de grader kunnskapsrik. Idar var med andre ord av hel ved.
En skogens mann, en terrengets mann, løpsglad og alvorlig, men alltid en lun og beskjeden latter på lur. Hele blikket til Idar lyste av vennlighet, akkurat like vennlig som det han var, slik han levde. Slik var nemlig Idar.
Selv møtte jeg ham på legekontoret bare noen dager før han takket av. Han sa navnet mitt, han kjente meg igjen, og hadde det samme sympatiske uttrykket som han han alltid var kjent for. Jeg spurte ham hvordan det gikk, han så på meg med et beskjedent og sympatisk blikk, så tenkte han litt, «det går vel greit» sa han.
Om Idar var beskjeden i privatlivet og de menneskene han omgikk, var han aldri beskjeden hvis det var snakk om konkurranse. Først og fremst behersket han terrenget. Som en skogens mann, gikk han nærmest i ett med dette landskapet. Like stille som han levde, like «stille» forsvant han av gårde i terreng- og skogsløp. Vi så ryggen hans, så forsvant han. Ansiktet så man ikke igjen før man hadde passert målstreken. Det var selvsagt ikke slik bestandig, men veldig ofte. Var det snakk om konkurranse, la Idar all beskjedenhet til side, og med spisset form forsvant han inn i skogens umiskjennelig enemerker, som en godt kamuflert gaupe; du hørte ham ikke, og etter en viss tid ut i løpet, så du ham heller ikke.
Store deler av Graabein friidrett var på treningssamling i Blokhus i Danmark, påsken ’84. Jeg var så heldig å få dele rom med Idar (og Jan Øby), vi ble et fint trekløver, masse humor, masse løpsprat. Men dette handlet ikke bare om å bo på rom sammen, vi ble en flott treningsgruppe, kanskje var vi et sted mellom 12 og 15 stykker, og noen ganger, da vi var samlet på kveldene, fikk vi gleden av å ta del i Idars mangfoldige kunnskap. Det var stor spredning i alder på den eldste og den yngste, helt fra 18 år (John Halvorsen) og opp til Idars alder, som selv var inne i sitt siste år i 40-årene. Dette var en aldersforskjell som overhodet ikke var merkbar.
Som så ofte, og dette er fryktelig synd – så sklir kontakten ut, til eldre man blir. Det var friidretten, stort sett, som var vår plattform, vårt felles fundament. Det var friidretten som var limet. Men jeg vet, og heldigvis, at noen fra miljøet har holdt kontakten med Idar, helt til det siste, og det gjør meg utrolig glad.
Like unnselig som Idar levde, like umerkelig som han forsvant av gårde inn i terrenget, like stillfaren takket han av for livet. Etter en avsluttet sykkeltur, ble Idar innhentet av det vi alle en eller annen gang skal innhentes av, nemlig døden. Men, etter som jeg har forstått, det var på det aller mest fredelige vis. Som om den ville behandle Idar like godt som den gode mannen han var. Akkurat slik Idar fortjente.
Kondolanse og hjertevarme tanker overbringes til Idars nærmeste familie.
Idar levde et langt og innholdsrikt liv, han levde livet slik han aller mest ønsket. Så sovnet han inn, nær 87 år gammel.
På vegne av oss som en gang var Sætre IF Graabein friidrettsgruppe,
Asle Lien