Den gjennomgripende digitaliseringen som har tatt nakkegrep på landet har skapt et land for spesielt interesserte. Etter hvert som dette dundrer fram har flere og flere samfunnsorganisasjoner og generelle samfunnstilbud som vi har brukt flere tiår på å bygge opp, blitt fjernet og nedlagt.

Det er mange som ikke er inkludert i alt hva dette innebærer; svært mange har lært seg noen (få) funksjoner som har vist seg helt nødvendige i deres hverdag, men det er svært, svært mange som ikke klarer å navigere i den digitale jungelen som omgir oss på alle bauger og kanter i dag. Det gjelder all kontakt med det offentlige, det gjelder helse, reiser (offentlig kommunikasjon) etc. etc.

Jeg har påpekt en ting lenge: Hva når de som tidligere har håndtert digitaliseringen greit og satt seg inn i en mengde forskjellige funksjoner, begynner å bli offer for forskjellige typer kognitiv svikt? Allerede i dag er det flere hundre tusen demente her i landet, og de blir stadig flere. De som i et før-stadium av sykdommen tidligere klarte å forholde seg til forskjellige praktiske oppgaver i en analog verden, blir etter hvert nådeløst dyttet ut og umyndiggjort av den digitale hverdagen.

Les også:

Les også

Digitaliseringen er ikke bare nådeløs, den er også blind

Jeg bruker ikke sosiale medier. Jeg har imidlertid fått en rekke reaksjoner på mail og telefon på mine artikler og kronikker om den nye virkeligheten som vi er blitt presset inn i – eller ut av. Det som er interessant nå, er at det også er flere og flere fullt aktive eldre mennesker som tidligere har omfavnet mulighetene som Internett har gitt oss, som har begynt å skrubbe. Jeg vil sitere hva en tidligere sjef i en utenlandsavdeling i et oljeselskap skrev i en e-post forleden:

"......Ettersom jeg begynte i .........i 1980 fikk jeg gradvis lært det jeg trengte for å «overleve» som pensjonist i en stadig mer digital verden, men etter hvert har jeg også begynt å føle at digitaliseringen er ganske tidkrevende med alt som skal holdes rede på for at systemene skal fungere. Er det virkelig så effektivt som vi tror med all verdens systemer for ditt og datt? Eller bidrar vi som enkeltmennesker bare til at samfunnets bedrifter og institusjoner kan sentraliseres? Samtidig dukker det opp stadig nye sider av digitaliseringen med konsekvenser som ingen har tenkt på – ikke minst det sikkerhetsmessige i disse krigstider.......

........på tide å diskutere hvor alt dette ender, eller om vi bare fortsetter blindt uten å diskutere de negative sidene.»

Så kom Erna (Solberg) og fremmet forslag om digital hjemmehjelp! Ja, det skal bli fine greier – skal man da gi fra seg koder og sensitive opplysninger til enhver som måtte stå på døren og si at de kommer fra «kommunen»?

Dessuten: Det blir som å kakke høl i huet på noen og tilby dem et plaster!

Jeg har et spørsmål til Lene Conradi, ordfører i Asker kommune:

Hvordan kan du forsvare at store segmenter av befolkningen i den kommune du bestyrer faller utenfor de fleste systemer og tilbud?

Vil gjerne ha et svar, men ikke hvis det går på at «Asker skal være en inkluderende kommune, her skal ingen ekskluderes, og vi tilbyr kurs for eldre». Da kan du la det være, for det har vi hørt før.

Voksenopplæring av folk som er i en nedtrappingsfase av livet er bare en utopi. Dessuten gjelder det slett ikke bare eldre og svært gamle: Det er faktisk mange på 50 pluss som sier at nå kjenner de seg ikke igjen i det samfunnet de ble født inn i og vokste opp i. Vi forutsettes å bruke masse tid og ressurser på trusler og virus og hacking og cyberangrep og identitetstyveri: ting som bare for få år siden var den rene science fiction – noe for spesielt interesserte.

Hva med å lansere Asker som en «menneskevennlig kommune?» En kommune med betjente telefoner og åpne dører?