Takk til Arne-Edvard Torvbråten for innlegget Digitaliseringen er nådeløs (RHA 1. september 2022).

Digitaliseringen er ikke bare nådeløs, den er også blind for alle konsekvenser. Jeg skal her la de umiddelbare tekniske konsekvensene ligge, så som strømbrudd, hacking og miljøskadelighet (disse systemene forbruker energi i et omfang vi aldri har hørt om før), og vil se på de nære, banale forhold som det hittil har blitt snakket nokså lite om. Det dreier seg om fart: hurtighet har blitt viktigere enn innhold – og resultatet er at det klabber seg og går treigere overalt etter hvert. For vi skal til enhver tid forholde oss til nye, uprøvde systemer, og det som var siste nyvinning i fjor, gjelder ikke lenger. Ut med det!

Resultatet er at folk sitter og fomler og fikler kontinuerlig på telefoner og nettbrett mens de går glipp av en masse annet. Halve og kvarte setninger som blir avbrutt hele tiden er den nye formen for kommunikasjon: Huet under armen og armen i bind. Feil og mangler blir unnskyldt med at «vi har fått nytt datasystem».

- Man må følge med i tiden, lyder mantraet. Men hva ligger i det? Er det ikke vi selv som skal skape innhold i den tiden vi har til rådighet, eller skal vi bare la oss dra motstandsløst med i noe som ingen aner hvor bærer hen?

En pensjonist, 77 år, kom med følgende utsagn i en større avis forleden: – «Tjue år med digitalisering burde være nok til at alle bør ha lært seg å bruke de digitale tjenestene».

La oss se litt på det. Jeg skal ta for meg tre tilfeller i min omgangskrets:

  • En mann som tidligere høstet stor internasjonal anerkjennelse for sin humanitære innsats, var umulig å komme i kontakt med de siste årene, og døde ensom og forlatt. Da han var midt i åttiårene forsvant tidligere kunnskaper om hvordan man bruker en smarttelefon og en pc. Ganske fort forsvant han ut av alle nettverk. Så dukket han opp i en sammenkomst for pensjonister på sin tidligere (høy) profilerte arbeidsplass. Hans tidligere medarbeider kunne fortelle at han sto der alene, ingen snakket med ham. Han ble etter en stund fulgt til T-banen, – og kom seg presumptivt hjem, uten at noen visste noe sikkert. Han fikk senere en storslått begravelse. Det hadde han sikkert stor glede av.
  • Et eldre vennepar kommer på besøk. TT-kort den ene veien, men hjem? Hjelpsomme barn hadde sørget for å installere en Ruter-app på telefonen deres, men hvordan virket nå den? Jeg ante ikke, holder meg langt unna alle apper, men hadde en enkel løsning: Jeg fulgte dem til bussholdeplassen, og dro mitt røde busskort for dem to ganger hos sjåføren.
  • En venn hadde vært på pensjonistjulemiddag i regi av sin gamle arbeidsplass. Han og hans tidligere assistent, en kvinne i 60-årene, slo følge på vei hjem. Assistenten kom på at hun hadde et nødvendig ærend i en minibank. Hun framsto som noe usikker i sin væremåte, men min venn hadde ikke tenkt så nøye over det. Men da de kom til minibanken, sto hun og visste ikke hva hun skulle gjøre. Kode? Ante ikke. Min venn foreslo at de skulle ringe hennes datter, og høre om hun kunne hjelpe. Han tilbød å slå nummeret for henne. Så la han merke til den lille lappen som var klistret under tastaturet: Et 4-sifret nummer.

Min far ble dement. Siden han allerede var i midten av femtiårene da jeg ble født, ble jeg kjent med denne problematikken allerede noen og tjue år gammel. På slutten av hans liv var det jeg som tok meg av praktiske ting som innkjøp av mat og betaling av regninger etc. Min far levde den gang i et samfunn som ikke automatisk ekskluderte alle som ikke klarte å henge med på en teknologiutvikling som var helt fjern for dem. Jeg snakker om åttitallet, da Internett fortsatt var en fantasifull mulighet, og ikke noe som hadde snørt seg sammen rundt alle samfunnets funksjoner. Vi hadde bank, vi hadde postkontor, vi hadde politistasjon og trygdekontor. Og de var der for oss, på gateplan, en naturlig infrastruktur i alle innbyggeres liv.

Allerede i 1968 utkom en foruroligende bok i Tyskland: Die Wand (Veggen) av Marlen Haushofer. Den kan leses på flere plan, og handlingen er i korthet denne: En kvinne som befinner seg alene på en hytte i Alpene oppdager til sin forundring at området en dag har blitt omgitt av en usynlig glassvegg, og at menneskene på den andre siden er døde. Denne romanen har for lengst fått kultstatus, og symbolikken er glassklar. Noen forfattere er i sannhet visjonære. Vi har for lengst endt opp med ganske så uoverstigelige glassvegger rundt oss – på de fleste områder. Men det er fortsatt huller og sprekker og mellomrom i veggen, og det gjelder bare å benytte dem, for å forhindre at veggen blir enda høyere og mer kompakt: Det er på høy tid å dra i nødbremsen. For den hodeløse digitaliseringen har kjørt oss rett inn i skammekroken, det overordnede målet ser ut til å være at mennesker skal ikke ha noe å gjøre med mennesker lenger, vi skal kommunisere navnløst og anonymt via maskiner. Mennesker lider, dyr lider når teknologien svikter. Ingen ser dem lenger. Ingen ser oss lenger.

En tidligere bedriftsleder skriver i en mail: «Jeg er som du vet ivrig bruker av de nye mulighetene som digitaliseringen byr oss, men jeg er forferdet over den hensynsløse innskrenkingen av eksisterende alternativer som nå durer fram, til så manges fortvilelse. Bredt tilgjengelige strukturer og tjenester som vårt samfunn har utviklet gjennom generasjoner fjernes i raskt tempo.»

Vær oppmerksom på en ting: Man kan fortsatt nekte! Jeg har nettopp gitt streng beskjed til offentlige myndigheter om at hvis det er noe de vil meg, så får de sende det i posten. Jeg nekter å forholde meg til postulater og direktiver fra oven i form av No-Reply-meldinger, som får meg til å se rødt. Du må ta i litt for å få gjennom denne beskjeden, men myndighetene har plikt til å sende ut meldinger pr. post til de som ber om det.

Vi vil aldri få vite hva som skjer med før nevnte 77-åring som mente vi burde ha klart å tilvenne oss den digitale verden pr. nå. Om to eller tre eller fem år er det kanskje han som står foran en betalingsterminal med en kodelapp på telefonen sin (som for lengst er byttet ut med en Doro). Vi blir eldre og eldre, og bare det siste året har flere av mine venner fått diagnosen. Har de ikke en partner som kan tre støttende til, – hva da? Det fins ingen banker eller andre offentlige kontorer lenger hvor du kan gå rett inn og få trygg hjelp med problemet ditt.

I dag kan du risikere å bli fraranet alt som er ditt, alt fra din identitet til alle dine bankinnskudd, hvis du skulle våge deg på nettet med spørsmålene dine. Ca. 150.000 mennesker er blitt frarøvet sin identitet de siste 13–14 årene. Og hvem er de? Nei da, de er ikke bare gamle nisser eller fortvilede gamle damer. Men de fleste som trodde de behersket teknologien de sjonglerte så greit med, nøler med å stå fram: Det er flaut å ha blitt lurt, må vite.

Var det virkelig dette som skulle bli vår tilværelse i dette beste av alle samfunn?

Bli med i debatten her: Ditt innlegg eller se hva andre mener her: Debatt