Det hviler en menneskeskapt forbannelse over Sætre sentrum

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

DEBATT: Først litt oppsummering

Den 09. desember 2013 kunne man lese i Dagbladet at Tom Bratlie ønsket å bygge en «Fjordby» til 1,5 milliarder kroner i Sætre sentrum, som også er stedet hvor Bratlie og hans familie bor, og i kommunen hvor hans kone er ordfører.

Uttalelsen, som er referert i Dagbladet, men som opphavlig sto skrevet i Finansavisen, kom drøye halvåret etter at ett av Sætres to mest ærverdige bygg hadde brent ned til grunnen.

Sætre gård

I de hine harde dage var dette bygget kjent under navnet Ekegården, bygd en gang et stykke ut på 1800-tallet, som hovedbygning til Sætre bruk – men for den nåværende befolkning, mer kjent under navnet Losen.

Jeg tror veldig mange av Sætres innbyggere, særlig den godt voksne generasjonen, hvor undertegnede også befinner seg, så det ganske naturlig at dette ærverdige bygget, med røtter og kultur tilbake på 1880-tallet, i alle kulturminners legitime åndelighet, ville bli gjenoppbygd.

Men «Fjordbyens Maestro» – som da satt som direktør i SUAS – Sætre Utviklingsselskap(!) AS – hevet dirigentstaven, og med et raskt taktomslag fikk han med seg sine kumpaner på det nødvendige taktskiftet. Brannen på Losen hadde beredt grunnen for Byggetrinn 1 i Sætre havn.

For første gang siden flyplassvedtaket endte det med en sterkt splittet befolkning på Sætre, og diskusjonene gikk høylytt både på sosiale medier og bak KIWIs og Coops mange reoler, der det etter hvert hadde blitt legitimt å kalle «naboen» for en bremsekloss med tanke på utvikling i Sætre, fordi han «tilfeldigvis» skulle mene noe annet enn akkurat Hurum kommunes kommersielle kraftsenter.

Ikke var det bare et kommersielt kraftsenter, men det hadde også forbeholdt seg retten til å kaste vrak på Sætres (opprinnelige) identitet.

Respekt Sætre

Dette dannet også, etter hvert, grunnlaget for gruppen Respekt Sætre, en gruppe på åtte ni personer – med høy grad av kompetanse og med meget stor tilslutning fra stedets innbyggere, som ønsket å ivareta Sætre for det det var verdt og forvalte dets identitet, og hvor navnet på gruppa (Respekt Sætre) forteller det meste.

Formålet var blant annet å bremse noe på disse hastige planene, for om mulig å se på andre (og mer tilpassede) alternativer. «Vi som reiser oss i protest, har ingen andre tilsiktede mål enn at Sætre skal få leve opp til sitt naturgitte og fantastiske potensial» – sitert Morten Harkets leserinnlegg i DT 29. juni 2015.

«Fjordbyens Maestro» var ikke sen om å heve taktstokken nok en gang, og hadde selvsagt «fasitsvaret» – i et leserinnlegg i samme avis, den påfølgende dagen, kunne man lese overskriften: «Morten Harket tar feil» – sitert Tom Bratlie.

Bare uttalelsen i seg selv tangerer begrepene arroganse og en ovenfra-og-ned-holdning. Ikke nok med det, men Bratlie velger også å kalle uttalelsene til Harket for konspiratoriske. I mellomtiden hadde den opprinnelige områdeplanen, en spiselig sådan, blitt forkastet, etter ønske fra utbygger, Conceptor, men selvsagt etterkommet av SUAS og deres direktør.

En underskriftskampanje i regi av Respekt Sætre, som høstet underskrifter fra 619 personer, en stor del av den stemmeberettigede delen av befolkningen på stedet ble, også i arrogansens navn, forkastet av de lokale myndigheter. De var mer opptatt av fordelaktige overskrifter enn av ufordelaktige underskrifter.

«For innbyggermedvirkning skal vi i hvert fall ikke ha noe av!!»

SUAS

I samme åndedrag kan man kanskje notere seg at dette står og lese i beskrivelsen av tilbudsprosessen til SUAS, under estetikk: «Utformingen skal sikre ensartet kvalitet og fellestrekk på bebyggelse, gater, plasser og elementer, slik at det etableres et nytt sentrum med helhet og identitet»

– Jeg spør meg selv, hvor er denne identiteten forankret – i en vilkårlig drabantby i hovedstaden.

Nå har det godt drøye fem år siden Fjordbyens Maestro lanserte planene – og utbyggingen har gått sin gang, innimellom helt planløst.

Fem år er gått siden man leste om dette første gangen, og det har rent mange båter ut og inn av Sætre havn i mellomtiden, men man står på ganske trygg grunn når man sier at planlegging ikke er de lokale myndigheters sterkeste side.

Det hele startet med parkeringsproblemer, hvor det kan virke som de involverte parter ikke hadde tatt hensyn til at det faktisk er butikker og biltrafikk i sentrum av Sætre. Om man ikke visste dette, så ble det i hvert fall behørig avdekket i 2017 (bilen kom til Norge i rundt år 1900, hvis noen skulle være i tvil).

Det er ikke utgiftene til parkering i seg selv som er problemet – det har enhver råd til å betale – det handler vel om prinsipper og planlegging, eller mangel på sistnevnte. Etter hvert begynte det også å åpenbare seg setningsskader – som, ifølge Heidi Sorknes, på kommunestyremøtet 16. oktober er det «kun» antatte setningsskader – på Sætre gård, som har gitt leder av Stiftelsen, opprettet i eiendommens navn, sikkert flere våkenetter enn han selv har ønsket da han sa ja til dette vervet.

Man kunne også for noen uker siden lese om Sætres egen kiropraktor, Audrie Reaver, med beliggenhet i samme bygg som Sætre Legesenter, har hatt sterk nedgang blant sine pasienter grunnet den pågående utbyggingen og de parkeringsproblemene som dette har anstiftet.

Prosjektleder, Per Steine, uttaler seg fritt i RHA om at dette må «hun tåle i en periode som dette.» Det er imponerende hvordan prosjektleder Steine sitter med definisjonsmakten og, i likhet med Tom Bratlie, derav også svaret, for hva vi mennesker må tåle eller ikke.

Sightseeing for å komme til lege

Går man en tur inn på Sætre legesenter, hvis man da finner fram når man legger ut på sin medisinske pilegrimsferd, så er gulvene så skjeve og dørene så vanskelig å få opp, at man tror man har fått likegladsprøyte i stedet for influensavaksine, satt litt på (sprøyte) spissen, når man forlater legekontoret.

Det siste nå, fra utbyggernes legebulletin, er at de menneskene/innbyggerne med lav grad av mobilitet, blant annet omsorgsbeboerne på Sætretunet, altså eldre, uføre og bevegelseshemmede,- òg som ikke kjører bil, slik som min 90 år gamle far, må legge ut på et maratonløp av en sightseeing for å komme seg til sin fastlege, grunnet nye og avstengte områder.

En strekning på normalt 150 meter har plutselig femdoblet sin distanse. Noe som har gjort at min far har måttet velge bort legetimen, fordi de fysiske utfordringene har vært for store.

Og kanskje er det like greit, der kraner og gravemaskinenes forlengede arm svinger seg taktløst over og i området rundt Lutherbygget, uten hensyn til de passerende eller de parkerende, de som er ute på sin medisinske pilegrimsreise, på vei til miniatyrutgaven av «Det skjeve tårn i Pisa» – eller de som befinner seg i det nærliggende området.

«For hvis det skal tas hensyn, så må hensynet først og fremst tas med tanke på oss selv, det er vi som er de rådende myndigheter – og Fjordbyen skal på plass, for enhver pris, må vite».

Midt oppe i alt dette, er det god medisin, kjemisk renset for alle bivirkninger, å bla opp og å lese en bit av Hans Børlis dikt, «Hjertet mitt» – hvor siste del, fra: fjernt fra anleggsmaskiner ... er undertegnedes egne ord – og kjenne nærheten til skau, barnåler og måsabøss, og blar i ville drømmer, fjernt fra anleggsmaskiner, kraner, sementblandere og støpejern, der spuntingens slag slår med ødeleggende, øredøvende og forstyrrende kraft på et neddempet og jordisk menneskesinn, som hver vinter, vår, høst og sommer har knelt ved Hurumskauens alter og takket Pan for den gudegitte gaven han har skjenket Hurums innbyggere.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags